Archive for the ‘Forum Greece’ Category

Det Greske språks historie.

Posted: juni 23, 2011 in Forum Greece

En kort innføring i det Greske språks historie og utvikling.

Av Sven Buchholz,

Index category: http://no.wordpress.com/tag/forum-greece/


Homer født ca 800 f.Kr.

Gresk er Europas eldste skriftspråk.  Det eldste språket vi kjenner i skrevet form er Mykensk gresk som kan føres tilbake til leirtavler fra Knossos 1400 f.Kr. skrevet i Lineær B. Da Mikael Ventris klarte å tyde dette 1952 viste det seg å være en meget tidlig form for Gresk. Tydningen av den eldre skriftformen, Linear A er fremdeles omdiskutert, men de fleste er enige om at dette ikke er Gresk. Både linear A og B var stavelsesskrift, et skrifttegn representerer en stavelse, enten en vokal og en konsonant, eller bare en vokal.

Etter 1200 f.Kr oppstod et historisk vakuum i Hellas som skulle vare helt til ca 750 f.Kr, ”Mørketiden”, da gikk skrivekunsten tapt. Grekerne lærte seg først å skrive igjen på 700 tallet. Da ”lånte” de det nye alfabetet sitt fra Fønikerne. Det er i grove trekk ikke meget forskjellig fra det de har i dag.  Det greske alfabetet som vi kjenner i dag er det første fonetiske alfabet hvor en bokstav representerer en språklyd. Det kan tidfestes til 730 f.Kr. Da Grekerne ”lånte” bokstavene fra Fønikerne var de tvunget til å ”ommøblere” fordi fønikerne bare hadde konsonanttegn mens det greske språk var rikt på vokaler. Fønikerne hadde heldigvis nok tegn til både konsonanter og vokaler. Alfabetet er uforandret den dag i dag selv om bokstavene har vært gjenstand for en del ”kosmetiske endringer” i typografien, blant annet med kursivskrift, trykkskrift, store og små bokstaver, eksempel: Αα, Ββ,Γγ,Δδ —Ωω. Både vårt latinske alfabet og det russiske alfabetet er ”utlånt” fra det greske som egentlig ikke er så forskjellig fra det latinske når en ser bort fra det ”kosmetiske” i typografien

Omkring år 400 f.Kr. kunne vi registrere følgende dialekter foruten Kypros: Fra nord og nedover, Makedonsk, Thessalisk, Nordvest – Gresk, Biotisk. Så kommer de store dialekten i det Sentrale Hellas: Attisk, Arkadisk, Dorisk. I øst Aeolisk og Ionisk, (Anatolia, i dag Tyrkia).

Det var stor forvirring i hva som var hva helt opp til etter 2 verdenskrig da forskningen ble satt i system. Dette skyldes først og fremst Ventris og Chadwick som ved tydningen av Linear B fikk fastsatt at Mykensk VAR et gresk språk. Dialektene er ikke mer forskjellige enn at folk på den tiden kunne forstå hverandre. Uten å gå for meget i detalj, de dialektene som virker ha en viss likhet likner også på Kypros som er det mest fjerntliggende! Ventris og Chadwick fant ut at de dialektene som liknet hverandre ikke nødvendigvis var de som var geografisk nærmest! Snarere tvert om i det den største likheten ble funnet mellom språket på Kypros og en klassisk Arkadisk dialekt fra fjellene på Peloponnes! Ut fra dette kunne Ventris og Chadwick konkludere at en gang i en fjern fortid hadde alle folkegruppene snakket samme språk!  Noe av det som gjorde at Ventris klarte tydningen var likheten med språket som ble funnet på tavler fra Kypros! Den eldste greske litteratur, Iliaden og Odysen tilskrives Homer. Homers verker foreligger på Eolisk og Jonisk. De klassiske dialektene var imidlertid så kompliserte at de antagelig ikke ble snakket av annet enn intellektuelle med høy utdannelse. Mannen i gaten snakket et enklere språk, ”Folkegresk” Det var denne dialekten som sammen med Attisk og diverse andre innslag ble til Alexander den Store΄s ”folkegresk”. KOINÉ. Det er sannsynlig at Jesus snakket dette språket. KOINÉ er meget enklere enn de klassiske dialektene og utviklet seg mot vår tid til det som i dag kalles ”DIMOTIKI”, eller nygresk. Veien til dagens nygresk er imidlertid lang og tornefull. Hellas kom i de 2000 årene som er gått etter Kristus inn under Romere, Tyrkere, Venetianere etc. Alt dette satte sitt preg på språket. Grekerne skal egentlig være romerne takknemmelige for å ha ytet et betydelig bidrag til å bevare det Greske språk slik at Koiné fremdeles i dag 2350 år etter Alexander kan forstås av vanlige grekere. I keisertidens Roma var gresk et offisielt språk som alle intellektuelle Romere snakket, til og med keiseren. Det foreligger en stor romersk litteratur på gresk språk, før Virgil slo igjennom med latin. Den mest kjente er Markus Aurelius så sent som i midten av det 3. århundre.

Ved frigjøringen fra Tyrkerne tidlig på 1800 tallet var det to filologer som, motivert av den samme nasjonale fundamentalisme og de samme nasjonale mindreverdighetskomplekser som i sin tid motiverte Nordmannen Ivar Åsen til å
”konstruere” Nynorsken. Disse filologene satte seg som mål: Å ”rense” det greske språk for de forurensende elementene som hadde sneket seg inn de siste 1500 årene. Resultatet ble et nytt språk, ”Katharevousa”, ”rent gresk” Dette språket var hovedsakelig basert på klassisk Arkadisk dialekt som hadde overlevert i isolerte områder på det greske fastland. Dette språket lå nær opptil de klassiske dialektene og ble offisielt språk tidlig på 1800 tallet. Språket var så komplisert at det aldri kom på folkemunne. I 1975 besluttet regjeringen å avskaffe KATHAREVOUSA som ofisielt språk. Det foreligger imidlertid en god del verdifull litteratur på dette språket som de færreste grekere kunne lese. Nygresk hadde i mellomtiden vært det språket som folk flest brukte. Stadig flere forfattere skrev nygresk lenge før Katharevousa offisielt ble ”nedlagt.” Den Nygreske litteraturen blomstret under hele 1900 tallet men arven etter Katharevousa og klassisk gresk vil ennå kunne spores i mange generasjoner fremover!

Det Nygreske språket er enklere, mer strukturert og mer analyttisk og fremfor alt mer regelmessig enn gammelgresk. Imidlertid har litteraturen etter hvert eksplodert i antall ord, idet forfatterne uhemmet mesker seg med ord fra alle
de tidligere språkene så vell som lokale dialekter. Dersom en forfatter ikke finner det eksisterende vokabular tilstrekkelig, står det ham fritt å lage flere ord. Nikos Kazantzakis skal visstnok være i nærheten av rekorden her, idet han brukte bortimot 100.000 ord! Det finnes faktisk et eget leksikon, Kazantzakis – Gresk som er et hjelpemiddel for den som ønsker å fordype seg i Kazantzakis!!

De ulike greske dialekter har også gitt fra seg et stort antall ord til andre språk. I følge Oxford dictionary skal det engelske språk omfatte ca 500.000 ord. 123.000
av disse kommer fra gresk!

Språkeksempler Koine – moderne gresk.

Eksempel fra bibelen:

”Da Jesus var blitt døpt, steg han straks
opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.”

(Matteus 3, 16-17)

Koine , originalspråket i Evangeliene.

Βαπτισθείς δέ ο Ιησούς ευθύς ανέβη από του ύδατος. και ιδού ηνεόχθησαν (αυτώ) οι ουρανοί, και είδεν (το) πνεύμα (του) Θεού καταβαίνον ωσεί περιστεράν (και) ερχόμενον επ αυτόν . και ιδού φωνή εκ των ουρανών λέγουσα , Ουτός έστιν υιός μου ο αγαπητός, εν ω ευδόκησα.

Moderne gresk

Όταν βαπτίστηκε Ο Ιησούς, σηκώθηκε βγήκε από το νερό. Για δες! Ο Ουρανός άνοιξε και Εκείνος είδε το πνεύμα του Θεού να κατεβαίνει πάνω του με τη μορφή ενός περιστεριού. Τότε ακούστηκε μία φωνή εξ ουρανού: <<Τούτος εστί ο Υιός μου, ο αγαπιμένος, που μου προσφέρει ευχαρίστηση>>

På nettet finner du flere leksika på Koiné om noen vil forsøke seg.

Homer er en spesiell utfordring til en oversetter!

Dette er begynnelsen av Odyssen, først på klassisk Gresk.

ἄνδρα μοι ἔννεπε, μοῦσα, πολύτροπον, ὃς μάλα πολλὰ πλάγχθη, ἐπεὶ Τροίης ἱερὸν πτολίεθρον ἔπερσεν· πολλῶν δ᾽ ἀνθρώπων ἴδεν ἄστεα καὶ νόον ἔγνω, πολλὰ δ᾽ ὅ γ᾽ ἐνπόντῳ πάθεν ἄλγεα ὃν κατὰ θυμόν, ἀρνύμενος ἥν τε ψυχὴν καὶ νόστον ἑταίρων. αὐτῶν γὰρ σφετέρῃσιν  ἀτασθαλίῃσιν ὄλοντο, νήπιοι, οἳ κατὰ βοῦς Ὑπερίονος Ἠελίοιο ἤσθιον· αὐτὰρ ὁ τοῖσιν ἀφείλετο νόστιμον ἦμαρ.

 På nygresk blir det:

Τὸν ἄντρα τὸν πολύπραγο τραγούδησέ μου, ὦ Μοῦσα, ποὺ περισσὰ πλανήθηκε, σὰν κούρσεψε τῆς Τροίας τὸ ἱερὸ κάστρο, καὶ πολλῶν ἀνθρώπων εἶδε χῶρες κι ἔμαθε γνῶμες, καὶ πολλὰ στὰ πέλαα βρῆκε πάθια, γιὰ μιὰ ζωὴ
παλεύοντας καὶ γυρισμὸ συντρόφων. Μὰ πάλε δὲν τοὺς γλύτωσε, κι ἂν τὸ ποθοῦσε, ἐκείνους, τὶ ἀπὸ δική τους χάθηκαν οἱ κούφιοι ἀμυαλωσύνη, τοῦ Ἥλιου τοῦ Ὑπερίονα σὰν ἔφαγαν τὰ βόδια, κι αὐτὸς τοὺς πῆρε τὴ γλυκειὰ τοῦ γυρισμοῦ τους μέρα.

 Dette er ekstremt vanskelig å oversette fordi det er
skrevet som heksameter!

Likevel finnes det to gode norske oversettelser.

 Peter Østbye

 Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja. Mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynde.  Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.

 I Arne Garborgs oversettelse lyder det slik:

 Songdis, fortel mèg um mannen hin raadsløge, han som so vide kringum laut flakke, daa øydt hadde det heilage Troia, og som fekk mange bustader sjaa og folkeskikk ymis. Mykje av vanskar og sut paa sjøen han freista, med’ der han stridde for eige liv og for heimkjømd aat sveinarne sine; deim han endaa ikkje fekk frelst, so gjerne han vilde for ved heluvsleg daad dei sjølve valda seg bane,tankeløysur dei var, som solgud-uksarne slagta; heimkjødi Helios daa, den hegheimssonen, deim røva. Eitkvart um dette no du fortelje oss, Zevs-dotter høge!

Selv om jeg er nynorskhater på min hals, (på samme måte som mange grekere hatet Katharevousa) må jeg ta hatten av meg for en slik oversettelse!

Tavle med linear B, mykensk gresk. Linear A er eldre men Minoerne var ikke grekere.

Index category http://no.wordpress.com/tag/forum-greece/

Reklamer

In Norwegian.

Index category;   http://no.wordpress.com/tag/forum-greece/

Den mest leste bok hittil på gresk språk:

Her følger norsk oversettelse av hele boken.

Margareta Limperaki

Τα Ψαθινα Καπέλα, / Stråhattene.

Omtale av ”STRÅHATTENE”

”Stråhattene” er en av de store klassikerne i gresk litteratur etter krigen. Boken foreligger i 43 opplag. Etter at gresk TV i 1995 laget en påkostet prestisjeserie av ”Stråhattene” har den passert Kazantzakis ”Zorba” i antall solgte bøker!

”Stråhattene” handler om tre småpiker som vokser opp i landlige omgivelse i Kifisia, den gangen på landet. Nå, etter at T-banen ble forlenget dit ut er det blitt en drabantby til Athen.

Vi følger de tre pikene  Maria, Infanta og Katerina gjennom tre sommere i den perioden i livet hvor de går over fra å være småpiker til å bli kvinner.

Forfatterinnen, Margarita Limberaki er født i 1919 og døde 2001 . Handlingen foregår i Kifisia, i dag en forstad til Aten, i 30 årene.

Boken er inndelt i første, annen og tredje sommer.

Fra presseomtalen 1995 ved utgivelse av 43. opplag. (2007 50 opplag!)

Kjærligheten, søken etter kjærligheten og trangen til kjærlighet. Tre sommere under Attikis blendende lys, tre søstere i sin ungdoms blomst, Maria, Infanta, Katerina. Maria, den eldste, sensuell, med dragning mot naturens mysterier, Infanta, varm, litenskcapelig men reservert overfor kjærligheten, Katerina, som tørster etter selvstendighet og uavhengighet velger drømmen. Derfor blir fantasien til virkelighet, som også de mystiske, uvirkelige, gåtefulle ansiktene til den polske bestemoren og kaptein Andreas.

Katerina forteller om disse tre sommerene med fantasi, humor, umiddelbar hengivenhet og ungdommelig ynde, det hele med en nostalgisk undertone En sjarmerende bok, full av begeistring som griper leseren med en blanding av fryd og engstelse, idet en står overfor det kvinnelige mysterium.

Førsteutgaven av ”Stråhattene” kom i Aten 1946, og i Paris 1950 på forlaget ”Gallimard” med tittelen ”Trois Etés”, tre sommere.

Albert Camus skrev den gangen:

Solen har er blitt borte fra vår tids bøker, derfor gjør de oss ondt i stedet for å hjelpe oss. Hemmeligheten lever imidlertid videre i enkelte trakter, og smitter over fra den ene innvidde til den andre. Dere er iblant dem, som René Clair, Jean Grenier og de andre fem. Jeg føler det som om jeg selv skulle være med i denne boken.

Albert Camus

Om å oversette nygresk til norsk.

Det greske språket er lite kompatibelt med de fleste andre europeiske språk. Det sier seg derfor selv at de fleste norske oversettelser av gresk litteratur som kommer via et annet språk, som for eksempel engelsk, lett vil komme til å miste meget av verkets litterære stil. På grunn av ordrikdommen er det ikke uten videre gitt å finne et synonymt norsk ord for et gresk. Det som utgjør det største problemet er det greske verbsystemet. Greske verb inndeles i tidsaspektet, nåtid, fortid, fremtid og sammensatte former som de fleste andre europeiske språk. Imidlertid har verbene også et handligsaspekt, dvs om handlingen er avsluttet eller skal avsluttes, i motsetning til en kontinuerlig handling. Verbene har derfor to hovedformer, paratatisk, kontinuerlig, og aoristisk, avsluttet form. Dette fenomenet finnes i italiensk, spansk og portugisisk samt delvis i fransk. Dette kan bare ha kommet fra gresk innflytelse siden fenomenet er ukjent i latin. I disse språkene forekomme handlingsaspektet bare i fortid, mens det på nygresk brukes i alle tider, også de sammensatte.

For å komplisere det hele ennå mer har de fleste verb også en passiv form som ikke kan sammenlignes med tilsvarende i andre språk. Summa summarum resulterer dette i et verbsystem som har muligheter for 200 former dersom en regner med de sammensatte. En kan lett tenke seg hvilke problemer det medfører å skulle ”spa” alle disse ordene og formene inn i den langt trangere norske språkrammen. Dette gjør at det i mange tilfeller kreves flere norske ord enn greske. Den greske syntaksen gir mulighet for svært lange snirklete setninger fulle av innskutte bisetninger hvor komma og punktum ofte er mangelvare! Alt dette gjør at det er umulig å oversette nygresk til den formen for muntlig norsk som vi finner hos dagens norske forfattere uten at det går utover forfatterinnens egenart og litterære stil. I denne oversettelsen har vi forsøkt å komme frem til et kompromiss. Vi forsøker så langt det er mulig å beholde de lange setningene etter at det er forsynt med div komma. De aller lengste søker vi imidlertid å dele opp.

Stråhattene er tidligere oversatt til Engelsk og Fransk. Den engelske oversettelsen er forferdelig! Oversetteren er amerikansk! Det tristese er at det greske kulturdepartementet har bekostet utgivelsen.

(”The Americans did not speak it for years!” Sitat professor Higgins”)
Hun har hoppet over alle de ”litterære godbitene“, de som virkelig krever noe av oversetteren, de som gjør Limberaki. Resultatet er blitt en bok som passer for amerikanske småjenter! Det er betenkelig i og med at det greske kulturdepartementet har betalt oversettelse og utgivelse av den engelske versjonen. Det er dyrt og vanskelig å utgi bøker i Norge. Derfor vil vi legge den ut på nettet. Første sommer som en forsmak  intil jeg får tilatelse fra forlaget.

Teksten er under redigering!

Margaritha Limberaki: Stråhattene,
Ta Psathina Kapela.

Oversettelse. Astrid Wold, Oddveig Lønø og Sven Buchholz

Τα Ψάθινα Καπέλα, της Μαργαρίτας Λυμπεράκη

Πρότο καλοκαίρι
Første sommer

Første kapittel.
Den polske bestemoren.

Den sommeren  kjøpte vi store stråhatter. Marias med kirsebær rundt, Infantas med lyseblå forglemmegei og min med illrøde valmuer. Når vi lå slik henslengt i kornåkeren ble himmelen, markblomstene og vi til ett. ”Hvor har dere nå gjemt dere igjen!” ropte mor. – Stillhet, ikke et ord, bare småprat. Vi fortalte hverandre hemmeligheter. Før i tiden snakket Maria med Infanta uten at jeg skulle høre det, fordi jeg var minst. I år imidlertid, i år lå Infanta litt lenger borte. Hun sa ikke stort. Derfor snakket Maria med meg. Snakket og snakket mens hun rullet seg rundt i kornåkeren. Kinnene hennes ble røde og øynene hennes fikk en egen glød. Når jeg glemte meg for å betrakte solen som var i ferd med å gå ned, eller et insekt på vei til gjemmestedet sitt for å sove, ble Maria sint. ”Ja vel da! Det interesserer deg ikke dette?” ropte hun. ”Og her sitter jeg og tretter meg ut for å åpne øynene på deg! Det går ikke an at du tror barna kommer med storken!”  Jeg skulle til å svare henne at jeg visste det ikke var storkene som kom med dem, og at jeg alltid hadde visst det, men jeg ble avbrutt av latteren hennes. En sterk skingrende latter som fikk hvetekornene til å vibrere på aksene idet den passerte forbi sletten på vei til fjellet på den andre siden, for å komme tilbake som ekko. Den gikk meg på nervene denne latteren til Maria så lenge den stod på. Jeg ante med dette en skamløshet som berøvet kjensgjerningene for deres mystikk og sjarm. Jeg vet ikke hvorfor, men da jeg hørte denne latteren, kom jeg til å tenke på fjorårets feiring av profeten Elias, da jeg hadde sett et lite dødt barn nedlagt på en flaske med sprit. Et lite barn, slik det lå i magen til mammaen sin før det ble født.

Jeg hvilte ikke middag. Det var en vane jeg hadde helt fra jeg var liten, da jeg mente at det å ikke hvile middag var  en opprørsk handling, et tegn på viljestyrke og et uavhengig sinn. Jeg klatret opp i valnøttreet, der laget jeg kranser og armringer av blomster og hestetagl Etterpå tok jeg dem på meg og forsøkte å se bildet mitt i bassengets vannspeil, men det lyktes meg ikke, for akkurat da falt solen ned på det og fikk vannet til å skinne som et stykke glødende gull som blindet øynene mine.

Jeg laget slik pynt til søstrene mine også. Jeg syntes imidlertid ikke om det da jeg fikk se det på dem. Ikke av sjalusi, men det var som om de ikke likte det nok, som om de ikke satte pris på det, som om de var overbeviste om at de skulle visne før tiden og at armbåndene bare var hestetagl, slik gjorde de dem til hestetagl, og faktisk av halene til hestene, de som viftet frem og tilbake for å jage de plagsomme fluene som kom for å ta seg en bit av rumpene deres.

Da solglansen tynget øyelokkene mine, og lemmene mine sviktet som om jeg hadde drukket søt vin, gikk jeg på låven hvor jeg fant skyggefull ro og lukten av høy. Personer og reiser fylte ensomheten min der. Kulørte bånd som flagret, oransjefargede hav, Gulliver hos Yahooene i Vrinskeland, Odyssevs på øyene til Calypso og Kirke. Hun var en ond kvinne Kirke, som skapte mennesker om til svin. Uansett hadde hun kraften til å gjøre det. Ville kanskje jeg også få en slik kraft senere? Selvsagt ikke for å omskape folk til svin, men slik……Kroppen min sank dypere  ned i høyet, hodet mitt bøyet seg nedover. Jeg ble grepet av en lett søvn, som jeg ikke innrømmet overfor noen. Den var søt, og da jeg våknet var det som å komme tilbake fra en annen verden. Men marken smilte og druene hang modne på vinstokkene. Hånden min skulle til å plukke og munnen min skulle til å smake. Jeg sa inne i meg at av alle verdener, av alle stjernene som er verdener, er kanskje vår jord den vakreste.

Huset vårt befinner seg omtrent en halvtime fra Kifisa. Det var på den nederste delen at frukthaven lå, på sett og vis alene midt på en slette. For å gå til nærmeste hus, huset til legen Parigori, trenger man vel ti minutter. ”For å gå skoene av oss hvis vi vil handle” sa den gamle hushjelpen vår, Rodia. Bestefar hadde bygget huset akkurat som han ville. Store firkantete værelser med god takhøyde. To terrasser hvor vi tørket maisen og forskjellige andre ting. For seg selv lå det lille huset til gartneren, og litt nedenfor dette, stallen og hønsehuset. Bestefar tok seg spesielt av hagen, ikke bare fordi han var agronom, men også fordi han elsket trærne. Han plantet dem med sine egne hender. Han oppfostret dem som barn. Han husket sykdommene deres, snøværene som slo dem ned, og de stygge vindene som fikk stammene deres og podingene deres til å gi etter. Han husket også den tiden de for første gang bar frukt. ”Trærne” sa han ”er hele skaperverket. Rotfestet deres i jorden viser hvordan alle skapninger er forbundet med hverandre og med Gud”. Om våren hvilte han seg under epletreet sitt. ”Bestefars lille epletre” sa vi barn, og han lyttet til biene som trengte seg inn i epleblomstene for å ta til seg det gylne støvet.  Det forekom meg at den stakkars bestefaren vår hadde haven som trøst fordi han hadde mistet bestemor da mor og tante Teresa var fem og syv år gamle. Det var ikke Døden som tok henne, hun ble tatt av en høyst levende musiker som kom på gjennomreise fra Aten og ga to konserter her. På den første ble bestemor forelsket i ham. I mellomtiden lærte de hverandre å kjenne, og etter den andre konserten holdt hun ikke ut lenger og reiste av gårde med ham. Fremmedfolk som man sier, tiltrekker hverandre. Bestemor var ikke herfra, hun kom fra Polen og hadde grønne øyne. Jeg ble meget sjokkert første gang Rodia avslørte alt dette for meg. Jeg husker det var en vinterkveld vi satt på kjøkkenet og kokte søtpoteter. At bestemor skulle gjøre noe slikt kunne jeg ikke få inn i hodet mitt. Jeg sa det til Rodia. ”Men du, dummingen”, svarte hun, ”den gangen var hun ikke bestemor, siden mor og tante Teresa var små.” Det er sant, da var hun ikke bestemor. ”Vi fant aldri ut hvor hun reiste” fortsatte Rodia ”Hvem vet hva som har skjedd, om hun lever……Bestefar hørte heller ikke fra henne igjen. Faktisk nevnte ingen navnet hennes, verken mor eller tante Teresa. Det var bare vi som tenkte på henne noen ganger. Vi oppdaget også et bilde av henne i en gammel kommode. Min Gud hvor vakker hun var. For å skjelne henne fra den andre bestemoren, moren til pappa, som var en matrone med hvitt hår og et bittert smil, hvem vet av hvilken frustrert lengsel, kalte vi dem bestemor og den polske bestemoren.

”Jeg, hvordan skal jeg si det, jeg beundrer henne”, sa jeg til de andre en ettermiddag vi snakket om henne der vi lå i åkeren.  ”Æh”, sa Infanta fraværende. ” Hvorfor?” spurte Maria med interesse.  ”Fordi hun var modig. Å rømme slik langt bort fra bestefar.”

”Det er den som blir, som er tapper!” avbrøt Maria, og Infanta sa ikke mer etter dette.

Det forekommer meg at Maria hadde rett den gangen og at jeg snakket slik fordi jeg var liten. Senere tenkte jeg at for den polske bestemoren var langt borte her og ikke der.

Det hadde regnet hele vinteren. Skogen var gjennomvåt og rakk ikke å tørke. De nedfalne bladene råtnet, ble til jord og igjen til nye blader. Det hadde blåst sterke vinder om kveldene. Nok til å bevege gardinene i spisestuen uten at noen berørte dem.

”Hvem er det?” spurte
bestefar.

”Ingen”, svarte vi.

”Men noen banket”.

”Nei, ” sa vi, ”Du hørte feil,
bestefar”, og vi sukket.

Fra håret vårt hang store regndråper da vi gikk hjem fra skolen. Vi hadde hetter, men på hjemveien tok vi dem ikke på oss, vi slengte dem bak på ryggen og gikk barhodet. Maria var som beruset. Hun vred kroppen til høyre og venstre med halvåpne lepper. Infanta spaserte stivt rett opp og ned, og da en dråpe skulle til å legge seg på øyelokket hennes, tørket hun den bort med hånden som en tåre. Siden hele ansiktet hennes var blitt vått, forstår jeg ikke hvorfor hun brydde seg om den ene dråpen. Jeg sang mens jeg løp og strakte armene mine oppover mellom himmel og jord. Når jeg var ute og lot regnet falle på meg, følte jeg meg glad. Men da jeg senere, innenfra rommet mitt hørte hvordan det trommet mot taket og fosset nedover vindusruten, ble jeg grepet av andre tanker. Med en følelse av innestengthet kastet jeg meg utmattet på sengen og gråt lenge. Jeg vet
imidlertid ikke om det var sorg.

”Katarina er litt irritabel”, sa tante Teresa til mor. ”Hun trenger å bli passet på”

”Hvordan passe på?”

”At hun ikke må likne
henne……”

De mente den polske bestemoren. Jeg forstod det av tonefallet deres og på blikkene som de vekslet. Hun var litt irritabel?  Fra den dagen, når noen skjente på meg eller når jeg kranglet med søstrene mine ropte jeg høyt. Jeg tok også bildet av henne samme ettermiddag og holdt det tett inntil ansiktet mitt foran speilet. Til tross for alle mine forsøk fant jeg bare lite likhet. Øynene hennes var grønne, mine kastanjebrune, faktisk var det ene litt mørkere enn det andre. Det var selvfølgelig merkelig, men det kledde meg ikke dårlig. Rodia sa at det var kjennetegnet på et heldig menneske. Håret hennes var sort, mitt var kastanjebrunt, huden hennes hvit, min var gyllen. Men vi hadde den samme halsen og på en måte samme hakeparti. Det gjorde meg ganske stolt. Måten halsen vår vokste frem på, slik som den fortsatte fra skuldrene og videre til haken, gav ansiktet en begynnende skjønnhet, en ren og stolt linje. Jeg ble fascinert av denne linjen og av det som var ovenfor: Det gav meg en følelse av sikkerhet og selvtillit. Mange ganger når jeg var alene trakk jeg kjolen min ned til skuldrene. Før jeg gikk til sengs gjorde jeg det samme med nattkjolen min. Slik betraktet jeg meg i speilet. Jeg var fullstendig oppslukt av mitt eget jeg. Som om det ikke fantes annet i verden en meg selv og speilbildet mitt. Det gav meg en følelse av tilfredsstillelse alt sammen. Men en natt da det var strømbrudd, og jeg
hadde tent stearinlys, ble jeg grepet av en sterk uhygge fordi jeg så skyggen min reise seg stor og overnaturlig ved siden av meg på veggen, den rørte ved sengen min før den nådde helt opp til taket og fylte det.

Hun hadde rett, tante Teresa, da hun sa at i år ville vi få mange valmuer. Det virket som alt regnet fikk frøene til å formere seg så de fylte hele sletten. På midten av eiendommen, på de udyrkete områdene dannet det seg firkantete, røde tepper. Som om noe nytt meldte seg, og det hurtig, sa Rodia. Når du ser rødt i drømmene dine betyr det noe raskt. Godt jeg hadde foretrukket de røde valmuene til stråhatten min. På den måten er jeg mer i harmoni med alt, og Maria som valgte de røde kirsebærene hadde også gjort et riktig valg. Fruktene dens er saftige og søte. Så meget for de lyseblå forglemmegeiene til Infanta, de er så sjeldne.

Jeg husker de første årene, de gikk som om de skulle være en dag, et øyeblikk. Ettermiddagene om våren og sommeren dekket vi det lille bordet på verandaen med en kirsebærrød duk, og når tiden kom da solen skulle gå ned og luften skulle svalne, kunne man høre tante Teresa lage litt støy på værelset sitt, som om hun flyttet på noen møbler, for så å gå ned med de uregelmessige skrittene sine. Når vi hørte dem, kunne vi tro hun var svimmel, og at hun kunne falle hvert øyeblikk. Vi så også mor komme lydløst innenfra for å sette seg på sin vante plass hvorfra hun ikke kunne se skogholtet men det åpne landskapet til Tatoiou.

Nå forlot også bestefar arbeidet sitt. Han vasket hendene og ansiktet før han kom forfrisket for å sette seg ned etter dagens slit. Jeg har ennå i ørene mine lyden av vannkranen på badet som rant samtidig med vannet i vannrennen fra dammen. Luften var mild, Mauroukos, hunden, så på det rennende vannet som den trodde var noe levende og bjeffet mot det. Langt bortefra kom lyden av stemmen til Kapatainas som ropte på barna sine, Kostas, Koulas, Manolis, og så kom Rodia til syne bærende på det store brettet med te og rundstykker. Alt var perfekt og melankolsk.

Nedenfor verandaen lå blomsterbedene, mitt eget bed som bestefar hadde gitt meg for å plante hva jeg måtte ønske. Og jeg plantet alle slags blomster. Jeg brydde meg ikke om rekkefølge eller planlegging slik man vanligvis gjør, trekanter, firkanter eller rekker, men kastet frøene ut i den passende årstiden idet jeg mange ganger forsøkte å glemme hva jeg hadde sådd for så å ha overraskelsen av å se hva som kom opp av jorden av seg selv. Farger og sorter blandet seg tett sammen, den ene ved siden av den andre, gule, røde, lilla, lyseblå, oransje, noen høye, noen lave, andre helt skjult av blader. Det var noe helt stygt eller helt vakkert, jeg vet ennå ikke hva jeg skal si. Mor mumlet imidlertid noe om at av slikt kan man forstå menneskene, og hvordan man bare kunne kaste et blikk på bedet mitt for å se hvor uryddig jeg var. De andre kalte bedet mitt ”et glorete bed”, og bestefar sa en gang idet han betraktet det: ” Du elsker naturen du, men er ikke slavinnen dens. Jeg er slaven dens. Den lar meg tjene den, men ikke nærme meg den. Nedenfor, i nærheten av paviljongen var den lille kjøkkenhagen til Maria. Hun hadde en bitte liten firkant til hver av sesongen grønnsaker. Og når sant skal sies, de små grønne ertene hennes var det mest velsmakende på hele eiendommen, men det ble bare inntil to tre kilo hvert år. Vi tilberedte dem i to porsjoner, og Maria insisterte på å smake bare litte grann ytterst på gaffelen for ikke å berøve oss den store nytelsen.

Infanta hadde valgt seg som sin hage ti villmandeltrær. De trenger ikke mye pleie, hyppig vanning eller beskjæring, og frukten deres er ikke spiselig. Men det var en fryd å se dem om våren, og en like stor sorg å se dem om vinteren. Infanta hvilte hånden sin på grenene deres enten de blomstret eller var bare, og hun holdt den der lenge. Hun var et barn på den tiden Infanta, og hånden hennes var hånden til en voksen kvinne.

På den tiden da det begynte å bli svalere i luften, luket jeg blomsterbedet mitt og Maria kjøkkenhagen sin. Infanta beskuet trærne sine og de voksne samlet seg rundt det lille bordet med kirsebærduken.  Nå gikk det ikke lang tid før den faste ettermiddagsgjesten vår, herr Louzis, meldte sin ankomst. Hver dag omtrent på samme tid hørte vi det knirke i hageporten av tre. De tunge skrittene hans fikk hagegrusen til å si krak – krak som om den ble knust. I det han beveget seg innover i hagen, svingte han heftig med stokken sin som han holdt i den ene hånden. Han ristet på de laveste grenene på de tre pistasienøtt – trærne som befant seg langsmed hagegangen. Ofte etter han hadde passert gikk jeg for å se
etter om han muligens hadde brukket noen grener. Det hendte imidlertid ikke at herr Louzis brakk noe, han rev bare av noen blader når han spaserte åndsfraværende bortover. Etter først mekanisk å ha byttet stokken over i den  andre hånden, slo han til dem og lot dem falle på bakken.

”Hvem kan det være på denne tiden”? sa alltid tante Teresa. ”Jeg går inn i tilfelle det skulle slumpe til å være en fremmed, det orker jeg ikke nå!”  Hun reiste seg med en fart som om hun var forfulgt og rakk knapt å gjemme seg i
spisestuen som lå i flukt med verandaen. Etter 2 minutter kom hun til syne igjen: ”Å, er det Dem, herr Louzis. Og jeg som sa bare det ikke er en fremmed”! ”Vær så god og sitt,” sa mor mens hun så utover Tatoious åpne landskap.

”Kaffen, Rodia!” Herr Louzis drakk ikke te, bare hvis han var alvorlig syk, sa han. ”Ikke lag kaffe til ham”, sa jeg i hemmelighet til Rodia på kjøkkenet. ”Er det nødvendig at vi lager det spesielt til ham? La ham drikke te!” Men hvorfor”? Spurte Rodia. ”Derfor!” sa jeg. Litt senere kom kaffen i en stor kopp. Herr Lousis trakk inn duften av den, tente en sigar, tok en slurk av kaffen og et drag av sigaren. Ennå en slurk og enda et drag. Dette fortsatte en time.

Han var alltid vellkledd. Om våren var han iført lys grå dress av fin engelsk ull, og om sommeren hvit lin eller råsilke. Han var imidlertid tykk. ”Er det noe nytt”? Spurte bestefar mens han gned seg i hendene.

Herr Louzis visste alt som foregikk, ikke bare i Aten men i hele verden. Han sprang fra det ene tema til det annet med utsøkt eleganse, og med en tilsvarende sjarme. Fra bryllupet til den og den, til den nyeste oppfinnelsen som var gjort i Amerika, til en diskusjon om kunst, til det og det maleriet til El Greko, om det muligens var ekte, og til en bedre metode for poding av rosenbusker. Han var vidtbereist og visste meget. For de voksne var samværet med ham hyggelig og verdifullt. Særlig for bestefar betydde det meget, fordi ved å kombinere alt det han sa, om bryllupene til den og den, med podingen av rosenbusker og den siste oppfinnelsen, kastet han et allment blikk langt ut i verden, slik at tanken på at han levde utenfor den, i eksil, ikke skulle plage ham, og at han kunne være befridd for den ideen at han virkelig levde utenfor verden, noe som han ønsket seg mer enn noe annet. Herr Lousis, det vil si uten at han visste det, ga ham retten til å leve det livet som også han ønsket uten å ha dårlig samvittighet, og bestefar var ham veldig takknemlig for det. Jeg derimot, hadde inntrykk av at hva han enn sa, ble det forstyrret av den grove latteren hans og de tunge skrittene, og at tingene sett fra hans synsvinkel fikk noe av hans personlighet, derved ble de forringet. Den store oppfinnelsen ble for meg til en bagatell, og når mor lo av vitsene hans fikk jeg lyst til å begrave ansiktet mitt i det glorete bedet og gråte.

Vi hadde en guvernante den gangen. Hun lærte oss fransk, og hver lørdag badet hun oss. Først gikk Maria inn på badet, deretter Infanta, deretter jeg. Badedagen var den mest anstrengende for mademoiselle Zina. Bare det å vaske Marias hår, som da var veldig langt, kunne være nok til å ta knekken på henne. Hun irriterte seg også over meg fordi hun fant ut at halsen min var litt skitten, som om jeg ikke skulle ha vasket den hele uken, sa hun. Sannheten er at selv om jeg liker vann og gleder meg til den tiden på morgenen jeg skal gå i dusjen, forsøker jeg å få vannet til å falle direkte på ryggen min. Dersom jeg skulle få det kalde vannet på halsen ville jeg skjelve. Bare når jeg dypper meg i havet eller i bassenget gjør jeg ikke noe av å få vann på halsen.

Når jeg som den siste kom inn på badet, var rommet fult av damp og luktet av såpe. Vannvarmeren var helt glovarm og veden i den var blitt til glør. Den sterke varmen gav meg hjerteklapp, øynene rullet bakover og jeg følte meg nær ved å besvime. Men jeg sa ingenting for jeg likte det. Det var som å sove i våken tilstand, som å snakke med en fremmed stemme. Også tankene mine var fremmede, tåkete og fulle av skamfølelse.

Badingen gjorde at lørdagen ikke liknet på noen av de andre dagene. Vi fikk te tidligere enn vanlig, uten for meget brød og marmelade, for at vi ikke skulle bli for tunge i magen. Om kvelden satt vi ikke til bords, vi spiste kveldsmaten i sengen. Vi gled inn mellom rene laken, og håret vårt fuktet puten litt. Huden vår var skinnende og sinnet rent. Tankene, som for kort tid siden fylte meg med skamfølelse, var borte, likeså tanken på at de noen sinne hadde eksistert. Rodia kom med et brett til hver av oss med suppe og kokte lammehoder. Vi plukket dem langsomt fra hverandre og slikket hvert ben idet vi nøt anledningen til å gjøre som villmennene. Jeg spiste alle øynene, verken Infanta eller Maria liker dem. De sa de hadde medlidenhet med lammene, men Maria spiste alle tungene. Vi gikk ikke for å si godnatt til mor. Hun kom til oss for å si godnatt. Hun bøyde seg ned over sengen til hver og en av oss, hun tok hele ansiktet vårt mellom de myke hendene sine, så oss i øynene og kysset oss på begge kinn. Huden hennes var myk og hvit som blomstene i drivhuset til herr Lousis. Øynene hennes var sorte og skinnende og det var håret hennes også. Mor var vakker, meget vakker. Når jeg ba henne om å kysse meg igjen, bøyde hun seg enten enda en gang og tok hodet mitt mellom hendene sine, eller hun lot som hun ikke hørte det og gikk.

”Lille mamma, er du glad i meg?”

”Det er ikke tid for å prate nå. Sov, Katerina!”

”Zezina, er du glad i meg?” ”Er du våken fremdeles? I morgen legger jeg deg en halv time tidligere!”

”Infanta, Maria, er dere glade i meg?” ”Men hva er det som går av deg i kveld?” De lo. Mademoiselle Zina som vi ofte kalte Zezina, kjente alle historiene til Bekasin. Jeg likte imidlertid best ”Frendeløs”, fordi det forekom meg den gangen at de komiske partiene gjorde livet styggere, og at de tragiske partiene gjordet det vakkert. Jeg leste ”Frendeløs”, gråt, og nøt det. Jo flere opplevelser og lidelser Remi måtte gjennomgå, desto viktigere og mer verdifull føltes min egen holdning til livet.

Jeg var veldig glad i henne, mademoiselle Zina, da hun reiste. Fordi, mens hun bodde hos oss hadde jeg inntrykk av at hun hemmet meg og ikke lot meg gjøre det som jeg hadde lyst til. Denne mistanken min var imidlertid ubegrunnet, men derfor desto sterkere.

Hun var fra Sveits og hadde rosenrøde kinn med små røde blodårer. Jeg hadde hørt henne prate så mye om Wilhelm Tell at selv i dag kan jeg ikke fri meg fra den ideen at han er verdens største helt gjennom alle tider. Hun fortalte meg også om den fete sveitsiske melken, om de snødekkete fjelltoppene og om de små fruktkakene som kom rykende varme ut av bakeriet til faren hennes. Jeg innbilte meg selv at jeg rutsjet på en kjelke fra den høyeste fjelltoppen og ankom med vanvittig fart rett utenfor bakeriet til faren hennes. Kjelken satte jeg fra meg på veien, der setter de fra seg det de vil på veien, også penger, for ingen stjeler. Jeg fikk en kake med aprikoser og en med jordbær. Tennene mine løp i vann og den deilige lukten av varme søte kaker pirret neseborene mine. ”Der har de til og med jordbær i skogen”, sa mademoiselle Zina. ”Tar du en spasertur får du hele kurven full. Men jeg spiste det ikke, for om jeg puttet ett i munnen, ville jeg bli grepet av skjelving og feber”. Det var sant. En gang husker jeg vi overtalte henne til å smake to jordbær fra eiendommen slik at vi kunne se om hun ville få
skjelvinger og det gikk ikke mer enn en halvtime før hun falt nesten bevisstløs om i sengen.

Vi plaget henne, stakkars. Vi fikk henne til å bli sint. Da steg blodet til hodet hennes, kinnene ble røde, de små blodårene lilla, og vi lo. Vi skal imidlertid ikke glemme at hun var snill, og hvordan hun fikk jaget ut av oss den frykten som var skapt av hennes forgjenger, miss Gost. Jeg husker hun stod opp om nettene og spilte fiolin, miss Gost, og hun hengte hvitt stoff over speilene. Hun tok oss med på lange spaserturer i skogen. Hun fikk oss til å sitte veloppdragne rundt seg mens hun fortalte at sjelen vår hadde tilhørt et annet menneske eller et annet dyr før oss, og at det igjen ville komme til å tilhøre en annen når vi døde. Tanken på at jeg skulle mistet sjelen min og at den skulle fly ut av meg som en fugl, gjorde meg urolig. Og tenk om jeg i mitt neste liv skulle bli til en hest som kusken pisket av gårde på veien?

”Og jeg skal lære å spille fiolin til da”, fortsatte miss Gost med et eksaltert blikk. ”Og dersom du blir til en grisunge eller en katt, miss Gost, hvordan skal du da kunne spille fiolin?” Jeg husker jeg sa dette til henne en dag mens jeg lo av full hals selv om håndflatene mine var klissvåte av svette og jeg holdt på og rive i stykker lommetørklet mitt.

”Sludder”, mumlet hun blek som et laken. Hun var for øvrig alltid blek, miss Gost, blek med askegrå nyanser. Håret hennes var glinsende sort, klistret til ørene. Kjolene hennes var glorete.

Nettene var problemfylte for meg i den tiden. Jeg sovnet sent, og når jeg først sovnet, ble jeg plaget av angstfylte drømmer. Ofte kom det mot øynene mine en sandbølge som blindet meg. Jeg forsøkte å få opp øyelokkene, men de ville
ikke løfte seg. Jeg utstøtte da et skrik som vekket hele huset. Til og med i dag er jeg ute av stand til å si om denne sandbølgen var en drøm
eller om søvnløsheten hadde fått fantasien min til å løpe løpsk.

Vi skyldte vel Zezina mye. Når vi gikk i skogen, snakket hun aldri om sjelen, men lot oss løpe fritt. Hun beroliget søvnen vår med de tamme sveitsiske fablene. De er alle glemt nå. Kinnene hennes var røde, ikke bleke, og det var jo også noe. Håret hennes var lett kastanjefarget med begynnelsen til enkelte hvite hårstrå. Disse ble omhyggelig luket bort, men de formerte seg raskt og dannet en vakker hvit krans rundt hodet hennes. Denne bekymret henne meget, selv om jeg sa at den kledde henne godt.

Søndagen var fars dag, og den var fylt med intensitet og melankoli. De timene vi var sammen fikk meg til å tenke på all den tiden vi ikke var sammen.  For å more oss, fant vi alltid på noe vanvittig som oppslukte oss helt. Utflukt langs kysten, med ”Karaiskaki”, den gamle bilen vår. Teaterforestilling som ikke var noe særlig for barn på vår alder, en kinoforestilling med hester som løp som gale over uendelige sletter, eller med eksotiske kvinner. Jeg husker jeg så
Greta Garbo som drepte en offiser mens han satt i lenestolen sin. Etterpå, da det banket på døren, sa hun ”kom inn” på den naturligste måte, sittende på armlenet tett inntil den drepte mens hun lot som om hun omfavnet ham og snakket med ham. Da dagen grydde mandag, fortalte vi det hele til Mario, det vi hadde sett og det vi hadde hørt. Solen rakk knapt å komme opp før han innfant seg, for å leke, som han sa, selv om han kom for å høre. Til å begynne med lot vi
som om vi var uvitende om det, og diskuterte hva vi skulle leke. Da sa han mens han så opp på himmelen:

”Hvilken dag er det i dag?”

”Mandag, hvorfor spør du?”

”For å bestemme hvilke lekser jeg skal lese”

”Å…”

Vi klarte imidlertid ikke å holde oss lenger. Først begynte Maria:

”La oss se Mario…….”

Vi satte oss på bakken, og øyeblikkene ble for oss timer, hele dager, liv.

Den siste tiden var det gått helt overstyr for froskene. De som holdt til i sivet langs Anikseos veien, rett overfor legen Parigoris, satte det hele igang. Den store bekken som passerer der, renner nedover fra Kefalari og fører vann ti eiendommene. Froskene lot seg beruse av lyden fra vannet, smaken og fargene, de tusen farger. De andre hørte dem og svarte. Det gjorde froskene våre også, litt reservert til å begynne med, men, etter som tiden gikk, sluttet flere seg til og til sist rullet lyden seg ut som en nattlig kappe over hele frukthagen, monotont og klangløst som selve stillheten, stigende i villskap til den ble som et raserianfall. Men heldigvis får alt dette en spøkefull tone når den hese gamlefrosken stemmer i.

 I mellomtiden tellet jeg stjerner sammen med søstrene mine, og vi lot månen skinne i håret vårt. Men plutselig gnistret Marias øyne.

”Hva tenker du på?” spurte jeg.

Vi lå henslengt på gressplenen med hendene under hodet.

”På tyrefektingene”

Jeg lo av full hals.

”Ja” svarte hun hviskende.  ”Tenk på det…..den røde kappen, de avsindig rasende oksene, mennene som stikker kniver i nakkene deres, slik, krak… eller  de ser sine egne mager bli sprettet opp.…….Kvinnene som svaler seg med viftene sine mens de  venter på å kunne hengi seg til seierherren. Nytelsen deres begynner med synet av selve kampen Merkelige ord, disse som Maria sa til meg. Jeg ser på henne. Selvfølgelig er hun 20 år, men likevel…. .

”Motbydelig” sier Infanta og reiser seg. Hun går for å være sammen med tante Teresa. De er uatskillelige de to. De broderer intrikate broderier og leser store bøker. Ikke hør på henne, fortsetter Maria. Hun vet ingen ting om livet, og hun vil heller ikke lære noe. Hun vil forbli som et stykke marmor.

Vi hørte meget til småfroskene, men gamlefrosken var ikke begynt ennå.

”Vet du at alt er slutt med Nikos?  Stefanos og Eleni kom på festen, og da ble det slik at Eleni likte Nikos best og at jeg foretrakk Stefanos. Det ble, kan man si, et slags bytte.” Jeg ble stille. ”Kanskje du også har tenkt å bli moralist som Infanta?”

” Nei, Maria. Det er ikke det….”

Trærne bøyet seg for å kvele meg, føttene mine ble til bly, månen ble falsk. Stefanos, Maria, Eleni, Nikos….Er det sånn det er?. Og jeg som venter…..”

”Hvorfor vender du ikke blikket ditt mot Mario? spurte jeg. ”Han elsker deg. Når han kommer hit kan han ikke ta øynene vekk fra deg, og når han møter meg på veien spør han alltid etter deg….”

”Uff…. Han er en tullebukk. Han er vek og ikke særlig interessant.”

Taushet.

”Mellom oss sagt Katarina, de andre er også tullebukker, både Nikos og Stefanos. Men de er brukbare som tidsfordriv.”

Jeg er ikke som Maria. Jeg vil ikke la en gutt komme nær meg slik for å fordrive tiden. Kanskje kan jeg finne en som jeg kan være sammen med for å se på prestekravene når de blomstrer på sletten, en som plukker de første bærene om høsten og bringer dem til meg i fuktige blader. Kanskje jeg må være alene for å bli kjent med verden.

”Jeg forstår ikke pirkeriene til tante Teresa og Infanta” sier Maria som om hun hadde snakket om dette hele tiden. ” Tenk å sitte der oppe når gresset er så mykt. Kanskje har jeg sagt et eller annet? Ja….. jeg snakket om tyrefektingen. Infanta! ….Infanta!….” roper hun idet hun ser opp mot huset, opp mot værelset til tante Teresa. ”Kom ned Infanta…”

Rommet til tante Teresa er i annen etasje, litt tilbaketrukket fra resten av huset. Tante Teresa kaller det atelier og vil at vi også skal kalle det slik. Hun har få møbler, et staffeli, på et lite bord er paletten med alle fargene, og i høyre hjørne flere ferdige og halvferdige bilder.

Av alt her inne, også arbeidene hennes, liker jeg best å se på paletten med fargene. Disse fargeklattene som skinner i blått, oransje, gult, rødt og grønt…….En gang da jeg var liten, hadde jeg gjort  ugagn, fordi fargenes magi fikk meg til å tenke at hvis jeg blandet dem alle sammen ville det komme ut noe helt spesielt, noe som verden ikke hadde sett før. Jeg husker at jeg tok alle fargetubene og tømte dem på paletten, dyppet fingrene mine i dem og begynte å blande. Da jeg stoppet ble jeg forskrekket. Foran meg hadde jeg helt uventet en matt uklar masse. Og som om dette ikke var nok, skjente de på meg også. Nå vet jeg at ikke alle fargene passer godt sammen. Dette lærte tante Teresa meg:
”Hvis du vil lage fiolett, bland rødt og blått, hvis du vil ha grønt, blått og gult.”

Bildene til tante Teresa er som glansbilder. Hun maler det hun ser meget naturtro. Verken et lite blad, ett gresstrå eller en fjern sky unnslipper henne. Bare at den fjerne skyen maler hun nær, og dette ødelegger alt. Jeg liker likevel et portrett som hun har malt av Infanta. Hun er så vakker, Infanta. Som Afrodite av Boticelli sier tante Teresa, en ren Afrodite. Av oss tre er hun uten tvil den vakreste. Bare at Marias kropp er mer smidig og velformet, og mine øyne er mer skinnende.

Tante Teresa maler landskap, ansikter og stilleben. Hun har malt mange trær på eiendommen og andre fra det nærliggende skogholtet. Det er imidlertid slik at når jeg ser dem på lerretet, selv om de ikke avviker i form og farge, er det som de har mistet båndet som de har seg imellom, som om de var alene, hvert og et for seg selv, og som en eller annen så har satt sammen med ferdighet. Når det gjelder stilleben har hun foretrukket frukter, særlig aprikoser og overskårne meloner. ”De er så vellykket at jeg kunne spise dem”, sier tante Teresa, men jeg liker dem ikke. Vanligvis misliker jeg stilleben, særlig av frukter, fordi frukt er smak, berøring og duft. Infanta tilbringer timer på atelieret til tante Teresa.

Hun liker seg der oppe sier hun, utsikten og stillheten. Nede har hun nervene til mor, maset til bestefar, ropene mine og latteren til Maria.  Jeg oppfattet
imidlertid denne roen som unormal og noen ganger skremmende. Erindringer om mareritt som plager deg og jager deg, hvor jorden åpner seg for å sluke deg. Du vil si noe, men du får det ikke til fordi stemmen din sitter fast et sted i
halsen og kommer ikke ut. Hjelp! Hjelp! skal du til å rope……..

Likevel er hun snill tante Teresa, snill og engstelig. Hun farer sammen ved den minste støy, leppene hennes skjelver straks vinden blåser litt sterkere.

”Noen kommer” hvisker hun. For henne er ”noen” det onde.

”Jeg tror jeg også hørte noe”, svarte jeg for å skremme henne litt. For meg er ”noen” det ukjente. ”Redselen
ble boende i henne etter dette,” sa Rodia en kveld og fortalte hele historien. Vi kokte søtpoteter på peisen. Det er den eneste måten jeg kan få Rodia for meg selv på, for å få henne til å fortelle. Fordi jeg ville finne det ut, jeg ville vite. Jeg er ikke likegyldig som Infanta.

”Hun var ung pike, fru Teresa
da det onde hendte henne” begynte Rodia. ”Som Infanta, en god alder, hun liknet henne til og med litt. De hadde dratt på utflukt, moren din, faren din, tante Teresa og forloveden hennes, en ung, høy kar med glinsende hår og tykke
lepper”. ”Og jeg, Rodia”? ”Du fantes ikke da. Fru Anna var svanger med Maria i tredje eller fjerde måned. Vel, de hadde spist og drukket, faren og moren din la seg ned under furuen og tante Teresa og kjæresten hennes skulle ta en
spasertur. På veien befant det seg en hule. De gikk inn for å hvile seg. Imidlertid var den unge mannens blod blitt hett….. åh… hvordan skal jeg få sagt det…”

”Kom igjen Rodia, fortell!”

”Der, gjorde han henne til kvinne, tante Teresa, uten at hun ville det, han misbrukte henne”

”Åh…..” Jeg ser henne for meg i det øyeblikket.

Utenfor var det stekende hett. Trærne ubevegelige, kvaen rant nedover stammene deres, flytende som vin, stenene var rødglødende, og insektene ubevegelige. Inne i hulen sval dugget fuktighet. Duggdråpene hang fra klippeveggen uten å falle. Mon tro hvor lenge en dråpe kan holde seg slik i luften? Og tante Teresa, at hun ikke kunne gi seg til ham etter dette. Det gikk en kald gufs gjennom meg. ”Men hva sier du, Rodia, når en kvinne elsker en mann, blir hun da ikke hans?” ” Aldri før hun bærer brudekransen, barnet mitt, det er synd. Etterpå er det som det skal. Hun ville ikke, fru Teresa.”   ”Men hvorfor ville han da?”  Stakkars, jeg husker henne etter dette. Hun var som avsindig i lang tid. Hun verken så eller hørte noe mer til ham.

Nå forstår jeg hvorfor tante Teresa skjelver i stemmen når hun sier ”noen kommer”, hvorfor trærne som hun maler er atskilt, det ene fra det andre som om de tilhørte forskjellige landskap, hvorfor frukten ikke har smak, følelse eller aroma for henne. Likevel har hun malt meget den siste tiden. Hun står oppreist vendt mot vinduet. Blikket hennes glir ut over eiendommen og stanser ved det lille skogholtet hvor alle furuene er korte, bøyd mot jorden med tynne, pistrete grener som strekker seg mot himmelen, alle med en krans av dis rundt seg, middagstidskransen, en tåket krans av middagsvarme.

”Det vil bli et vanlig landskapsbilde”, sier hun.

Med det ene øyet halvt lukket fjerner hun seg fra staffeliet for å se.

”Et vanlig landskapsbilde” sier også Infanta.

Hun bøyer seg ikke fremover når hun broderer, Infanta. Hun sitter rak i ryggen, uten bøy i midjen, i en middagstidskrans som hun vifter bort med en håndbevegelse.

”Og dette her, hvordan synes du det ser ut?” Hun bretter broderiet ut på fanget. Det viste påfugler, mange påfugler med halene sine foldet ut. Bena deres var
skjult, for de har stygge ben påfuglene, og det vet de.

Infanta hadde begynt på broderiet sitt for et år siden, og det ville ta ennå to år for å få det ferdig. Med dette ville hun dekke hele den store lenestolen til tante Teresa, den borte ved vinduet. ”En gang kommer jeg til å telle stingene, og da vil det svimle for meg. En kan tenke seg hvor mange fjær det er i halen til hver påfugl, og hvor mange farger det er i hver fjær.” Det er imidlertid en beskyttelse. Infanta føler ikke frykt når hun broderer, eller engstelse, eller noe annet, ingenting…..

”Det vil bli et mesterverk” sier tante Teresa høyt. ”Det nærmer seg det fullkomne, Infanta”. Det er målet for dem begge, fullkommenhet. De snakker ofte om det. Maleri eller broderi, det har ingen betydning. Fordi, når en lager et vakkert broderi, blir en også vakker innvendig, og når en lager et vakrere blir en også enda vakrere inne i seg.

”Derfor Infanta, er det nødvendig for deg å være alene”.

”Alene?” spurte hun.

Nå vet hun og spør ikke. Hun står oppreist, stolt og ubøyelig over broderiet med påfuglene. Øynene hennes blir fjernere dag for dag.

På en eller annen måte fikk jeg det for meg at hun hadde fått Marios i tankene. Kinnene hennes rødmet når hun hørte plystringen hans og så ham komme nedover bakken fra sitt hus mot vårt, og i stedet for å spøke med ham når han gikk forbi, slik som Maria og jeg gjorde, hvisket hun et hastig ”godkveld” og gikk opp på atelieret.

En dag tok jeg henne på fersk gjerning i å følge ham med øynene gjennom den halvåpne persiennen, helt til hun så ham forsvinne rundt svingen mot Anikseosveien, kunne jeg ikke dy meg for å si til henne :”Infanta, siden du har lyst til å se Marios, hvorfor går du da ikke ned når han kommer? Kanskje du liker ham bedre på avstand, særlig bakfra!”

”Sludder!”
svarte hun, jeg så på sletten! Hørte du! Bare på sletten!

Vi snakket ikke mer om dette senere, og selv om jeg hadde spurt, ville hun aldri ha sagt noe. Dessuten kan det hende jeg tok feil, og at hun virkelig så på sletten. Når det gjelder Marios er det tydelig at det bare er Maria som teller.
Det har jeg forstått lenge.

Vi hadde klatret opp i det store fikentreet for å leke ”ta borgen” uten å vite at det ville bli det siste året vi lekte dette, vi ble mer voksne dag for dag,
time for time. Da så jeg Marios som ved en feiltagelse kom til å berøre kroppen
til Maria under leken. Han stod nede, og så oppover, hvor vi var, borgherrene.
Han stod der nede på bakken og var erobrer, han ble plutselig blek…..

”Marios,” ropte jeg til ham ”hva er det med deg?” ”Solen sjenerte meg”, mumlet han. Og etter litt, ”Jeg leker ikke ”ta borgen” igjen.” Men han hadde heller ikke lyst til å slåss med henne mer, for hun kastet seg oppå ham med hele sin kroppstyngde, og når hun ikke klarte det på annen måte, bet og kloret hun ham.

Etter det året kuttet vi ut lekingen og henga oss til studier og mer alvorlige tanker. Mario kommer nå bare av og til om ettermiddagen, velstelt og ordentlig, en anelse formell i tonen. Han har ikke lyst til å bli bustet til på håret sitt som den gangen. Særlig etter den tiden han ble student gjorde han seg mer viktig. Han lestetykke, tunge bøker, og når vi foreslo ham å gå en tur eller ta en utflukt, sa han til oss at han beklaget, men han måtte lese, eller han måtte til Aten, til laboratoriet. Han skal bli lege, Marios, kirurg. Legevitenskapen er familien Parigoris begavelse, sier fru Parigori. Hun antydet, liksom i forbifarten hvor heldige vi var som hadde dem som naboer, ”fordi en kan jo aldri vite, vi er jo bare mennesker…Det kan hende noe”….Gud skje lov, intet hendte. Vi har god helse, og bestefar som er 75 år går aldri til lege. Han har en stor legebok, og så snart han føler noe, åpner han den, stiller selv diagnosen og kurerer seg selv. Bare Rodia har vondt i bena når været er fuktig. Men med dette, sier legen, kan han ikke gjøre noe. På samme måte som han er hjelpeløs når det gjelder å kunne mildne smertene til Tasia, konen til gartneren, hver gang hun skal føde. Alle de tre barna hennes har skaket oss opp. Selv om huset deres befinner seg i utkanten av eiendommen når skrikene hennes helt frem til oss, og helt frem til bestefars værelse. Han lukker dører og vinduer og putter bomull i ørene. Vi syntes veldig synd på den stakkars Tasia. Når jeg så maven hennes svulme opp dag for dag følte jeg det som om jeg selv skulle sprekke, som om jeg hadde hele vekten på mine innvoller. Også Maria var interessert. Hun gikk opp dit på den tiden veene begynte. Hun gjemte seg bak de store buskene og ventet. Etter en stund kom legen og Kapataina, Hun hadde ingen formell jordmorutdannelse, men hun hadde allikevel kjennskap til yrket, og uten henne fødte ikke Tasia. De to var fiender, de skjelte hverandre ut og kalte hverandre med skjellsord hele tiden. Den ene misunte den andre og for den minste ting fant de anledning til å krangle. Imidlertid forandret tingene seg så snart Tasia var i 8. måned. Da laget hun syltetøy og andre søtsaker som hun sendte til Kapataina. Hun sendte også melk til barna hennes. De siste dagene før fødselen ble også besøkene av mer formell art. ”Stakkars deg, hvorfor tar du på deg dette bryderiet”? spurte Kapataina. ”Eh…vi er da nære naboer, skulle jeg da ikke komme for å hilse på deg”?

Og det var virkelig bare to skritt unna, huset til Kapataina, i utkanten av skogen. Fattigslig, halvveis falleferdig, et lite rom og et kjøkken, hva gir du meg for en dame med fem barn. Herr Kapatos, ektemannen hennes, tilbrakte livet sitt i fengsel, med små opphold, som pauser kan en si. Så snart han er ferdig med straffen, sørger han for å få den fornyet. Familien har vendt seg til dette. ”Hvor er pappa”? ”I fengsel” svarer barna som om de skulle ha sagt ”på ferie”, og den lille Koula innrømmer for meg at de klarer seg bedre uten ham, ”for hånden hans slår hardt, og øynene hans er ville”.

Maria pleide å gjemme seg for å lytte. Under den siste fødselen kunne hun også se litt. Hun hadde sneket seg forsiktig bort til et sted like ved vinduet mens jeg stod nede og ventet med engstelse på å få høre. Hun kom tilbake, kraftig oppskaket og sprutrød. Munnen hennes skulle til å le, men øynene hennes var tårevåte. Jeg forsto ikke noe av det som hun fortalte meg.

Nå er Nontas, det minste av barna til Tasia to år og vi er blitt to år eldre. Vi ser annerledes på tingene. Bare Infanta snakker aldri om dette, derfor vet vi
ikke hvordan hun tar det.

Hvordan skal det gå med Infanta?

”Hun er den mest sømmelige og den peneste av dere alle”, sier mor. ” Hun kommer til å få den beste”.

Og tante Teresa ler gåtefullt.

 2.kapittel

I Parigorienes hus

Dagen er varm, hjernen er gått helt i stå, og bladene er ubevegelige. Det er også sjelen og kroppen.

Vi forsøker å gi mening til tingene som omgir oss. Noen ganger er de døde tingene levende og andre ganger er det levende dødt. Jeg går til kuene som ser på meg som om de skulle se meg for første gang. Så går jeg til hønene som samler seg rundt meg for å få brødsmuler som jeg ikke har. Jeg går til Romeo, den kjære hesten til Infanta som snur baken til meg. Til og med stenplaten på graven til Mauroukos som alltid er kjølig er i dag brennvarm. Den stakkars lille kameraten min vil brenne seg der nede i graven sin. Han var alltid varm om sommeren. Da hang den alenlange tungen ut og han peste tungt mens buldogfjeset fikk et tragisk uttrykk. Den pleide da å gå opp og legge seg på stenbenken foran bassenget i påvente av at jeg skulle komme og dytte den uti. Alene hadde den ikke mot til det.

Gjennom den halvåpne døren til spisestuen ser jeg mor som dekker bordet. Dette arbeidet gjør hun alltid alene og med den største omhu. Hun plasserer knivene og gaflene så mykt og forsiktig som om de skulle være av glass. Avstanden er korrekt på millimeteren til oljen, eddiken og saltet i midten. Pepper har bestefar forbudt. Han sier det er skadelig. Brødet ligger ferdig oppskåret i en stråkurv. Hun planlegger omhyggelig når hun dekker bordet, som om hun studerer hver enkelt bevegelse. Jeg ser på den fyldige kroppen og det sorte glinsende håret som henger tungt
ned i en knute bak i nakken.

”Mor….”

Selvfølgelig har midjen hennes lagt seg ut, og lenger ned er hun ganske fyldig. Kinnene hennes er ikke røde, men hun er fremdeles vakker og ungdommelig. ”Åh.., du skremte meg. Hvordan klarte du å komme inn hit uten at jeg merket det”? Og da hun fikk se de bare føttene mine: ”Barbent igjen? Hvor har du gjort av sandalene dine?” Jeg forklarte henne at jeg hadde vannet, og at jeg etterpå gikk til kuene, til
Romeo og til hønene. Om graven til Mauroukos sa jeg ingenting.

”Det er ikke….Jeg kjeder meg i dag mor! Jeg vet ikke hva det er med meg….. jeg har, ikke”. ….Stemmen min skalv. ”Er du syk?” Jeg la meg på sofaen, på magen. Hun kommer og hviler hånden på pannen min. Jeg skulle ønske hun hadde tatt meg i armene sine som da jeg var barn, at hun ville amme meg ved brystet sitt. Siden hun vet jeg ikke er syk, hvorfor spør hun da? Dersom hun hadde ønsket det, ville jeg kanskje fortalt litt. Hun skal til å spørre. Stemmen hennes blir varm og søt, men igjen tier hun. Det finnes alltid en angst mellom oss. Vi kan ikke avsløre hemmeligheter vi ikke har. ”Solen har formodentlig plaget deg”, sier hun tilslutt.

Det er synd, mor. Jeg kunne fortelle henne mange ting om ”Yahooene” i ”Vrinskeland”* (se fotnote), om graven til Maurouko og om det jeg ser oppe i valnøttreet.

”Rodia”! Roper hun. ”En brus til
Katerina”.

Hun kaster et blikk på bordet og retter på en kniv som ligger litt lenger unna tallerkenen enn de andre. Et dypt sukk slipper ut av henne. Å ha sine egne barn uten å vite hva som gjemmer seg
inne i dem….

”Hva er det mor?”

”Ingenting”.

”Men du sukket”!

”Jeg sukket ikke, jeg trakk pusten”. Og etter en stund: ”Jeg forstår ikke den engstelsen din. Jeg vet ikke hvor du har arvet den fra.  Både far og jeg er….”

”Og den polske bestemoren?”

Hun snudde seg brått. Øynene hennes ble sinte, hun så ikke på meg som en mor på barnet sitt: ”Hvordan våger du”!

Blodet steg opp til hodet hennes.

”Ja vel da”, ropte jeg. ”Dere hater henne alle her i huset, men jeg er glad i henne, fordi hun er vakker, fordi hun spilte musikk annerledes en deg, og fordi hun kunne sette seg opp på en hest og galoppere over markene”.

Jeg ruller meg rundt på sofaen som et villdyr. Leppene mine skjelver. Jeg er nervøs, det er derfor. Mor ble blek. Kanskje hun tenkte at hun ofret seg forgjeves, at hun skulle ha giftet seg igjen, at hun skulle ha ryddet opp i livet sitt som de sier, siden hun ble hos dem som beundret henne som reiste.

Jeg syntes synd på henne. Jeg har lyst til å kysse hånden hennes og takke henne, takke henne ”Katerina, kom hit” visker hun. ”Sett deg ved siden av meg. Siden du vet alt…En skal  selvfølgelig ikke dømme foreldrene sine, men hun var ingen god mor den polske bestemoren. Hun reiste med en fremmed mann. Hun reiste verden rundt sammen med ham…Uten hjem, uten fedreland”. ”Men hun var fri, lykkelig”

”Det vet vi ikke, men kom, lille piken min, ro deg ned nå. Vet du, den gule kjolen, jeg sendte bud på sydamen at hun skal komme i morgen for å sy” Hun stryker meg over håret og kysser meg. Jeg vil imidlertid ikke la meg beseire av dette.

”Jeg er i hvert fall glad i henne”, sier jeg. ”Og intet vil få meg til å forandre mening!”

I samme øyeblikk hører vi dørklokken. Det var Lida, den lille søsteren til Mario. ”En beskjed”, sier hun. ”Marios inviterer dere alle tre til neste uke. Han ba meg imidlertid om å levere kortet til Maria personlig. Vi kommer til å få det hyggelig.” Hun hvisket hemmelighetsfullt ved utgangsdøren, hun er tretten år. ”Det kommer noen store gutter også, studiekammerater av Marios”.

Huset til Parigoris var det siste på Anikseosveien. Stort, og med to etasjer skilte det seg fra de andre små husene omkring. Enda mer forskjellig var det fordi det ikke hadde noen dyr, grønnsakhage eller frukttrær. På nordsiden stod det en rad sypresser som skjermet for vinden. Inne i haven mimosa akasier, og alle slags andre blomster. På forsiden et kjempestort bed, sirkelrundt med mørkegrønn gressplen, klippet som seg hør og bør, og fra midten av dette strålet det ut seks rader med rosenbusker. Rosene var røde, hvite, rosa, gule og andre som jeg ikke kjenner fargen på, men som minner om te i pastellfarger eller lave skyer en stund etter solnedgang.

To år på rad hadde rosene til fru Parigori tatt priser på utstilling, og et annet år hadde hun vist frem en merkelig kaktus. Den så ut som et menneskehode med uttrykk som et monster. Hun elsket blomster, fru Parigori. Å luke jorden rundt dem, å vanne dem og å pynte huset sitt med dem. Herr Parigori sa, det var den vanlige vitsen hans, at han hadde forelsket seg i konen sin i et øyeblikk han så henne ordne blomster i en vase. Han hadde selvfølgelig ikk misstanke om at dette hadde hendt i virkeligheten. Det var på en sammenkomst med noen venner. Han la merke til hendene hennes med de lange, tynne og bleke fingrene som tok en bunt alpefioler og fordelte dem pent rundt omkring i en lav, gjennomsiktig vase. Hun satte de olivengrønne stilkene ned i vannet, og igjen så han de lange fingrene, nå enda blekere, som beveget seg som nakne kvinnekropper i havet.

En måned senere fridde han. Laura ble overrasket. Hun verken elsket ham eller kjente ham særlig godt. Likevel insisterte moren hennes. ”Han er rik, han har gode fremtidsutsikter, og han er en bra gutt. Selvfølgelig er vi av en annen klasse.” Montelandiene skryter av at de er av de to-tre fremste familiene på de joniske øyer. ”De fra vår klasse forlanger imidlertid medgift, noe som du ikke har”. Slik ble det bryllup. Han tilbød henne kjærlighet og et bekvemt liv. Hun medbrakte sine forbindelser i de fines verden og de tynne, bleke fingrene sine. En vellykket kombinasjon. Det gikk knapt tre år før Parigoris var den mest kjente legen i hele Aten. Han arbeidet meget. Sykehus, sykebesøk, konsultasjoner. Om kvelden, ved solnedgang, likte han likevel å komme hjem til huset sitt på landet, å slappe av i lenestolen sin, ved peisen om vinteren og på verandaen om sommeren, hvor han røkte sigaretten sin idet han trakk røken inn i dype drag mens han betraktet sin kone. Da Marios ble født, endret lykken hans seg. Den antok en annen form. Stemmen til Laura og bevegelsene hennes ble fjernere. Gråten til den lille gutten hans og de første skrittene hans rørte ham i sjelen. ”Hvilket søtt barn han er”, hvisket han. ”Det søteste barnet som finnes”, hørte han sin kone si, og da ergret han seg, for han ville være den eneste som tenkte og sa dette. I begynnelsen av ekteskapet hadde Laura vært meget opptatt i samvær med mannen sin. Det var hun også med stell av huset sitt. Etter hvert ble det vanskeligere for henne å fordrive tiden. Om morgen litt lesning, så litt broderier, inspeksjon av blomster…. Ettermiddagen syntes endeløs, og den skumringen….

Det var nødvendig at Marios kom til verden. Men da hun følte de første livstegnene inne i seg, følte hun at hun så en bred, rett og vanskelig vei foran seg, en vei uten noen valgmuligheter Foreldrenes hus, blikkene fra mennene, ja, alt ble uklart og tåkete, som om hun ikke kunne velge mellom å leve eller å dø.

Det var på langfredag aften i femte svangerskapsmåned at hun merket livstegnene fra ham. Igjen og igjen forkynte klokkene i den nærmeste kirken, Panagistas, Jesu død. Hun lente albuene mot vinduskarmen og bøyde seg ut for å se på den tunge himmelen. Det var alltid overskyet på langfredag, det kan ikke være en tilfeldighet. Da, plutselig, krak … krak. Hun bøyde seg og så på maven sin. Hun la hendene mykt og tett inntil den … Det var da hun kjente barnet sparke. …Der var det igjen. Gråten tok henne. Hun hulket og skrek som et lite barn. Av glede, selvfølgelig!

Likefullt, et eller annet sted der inne i sjelen hennes satt en lengsel etter alt det hun ikke lenger ville kunne oppleve, siden hun hadde fått se denne veien, den eneste.

For, hva hun vant i dybde, inne i seg, det måtte hun betale for ved å begrense sitt videre liv.. Den kvelden gav Giannis henne en stor dose valeriana.

”Svangerskapet medfører mange nervøse forstyrrelser”, sa han.

Da Marios ble tre, fire år gammel kunne hun ta ham i hånden og leie ham med seg på spasertur. Det var et elveleie i nærheten. Om våren vokste det hvite og fiolette iris langs breddene. Bregner fantes det året rundt. Fru Parigori slengte seg nedpå bakken med en bok, litt gammeldags, de mer moderne leste hun ikke, mens den lille kastet småsten i bekken. Han hadde lagt merke til at hver av dem fikk sin egen lyd når den traff vannet, og på den måten ble han aldri lei av denne leken. Noen ganger moret han seg med å kaste ut små stykker av strå for å følge dem på ferden deres. Noen gikk i ett med strømmen og forsvant langt av gårde. Andre ble tatt av vinden før de nådde å berøre vannflaten, og andre igjen stoppet opp på store stener som slumpet til å befinne seg på veien deres. ”Gå og hjelp dem med å komme videre”, sa moren en ettermiddag da hun la merke til at han stirret fortvilet på de store stenene som stoppet dem. Han nektet. Han var redd for at han også skulle lide den samme skjebnen. ”Hvem av de tre skal jeg hjelpe?”  ”Jeg vil ikke at du skal være en reddhare, vannet når deg bare til anklene. Kom igjen”! Han satte i å gråte og grep til om halsen hennes. Han ville ikke slippe taket. Laura følte at de to hendene hans var i ferd med å kvele henne. Hun rettet blikket oppover og la merke til at de to elvebreddene var høye, veldig høye.

”Litt hard gymnastikk ville vært bra for Marios” sa hun til mannen sin en kveld. ”Det ser ut for meg som om han er redd for å bevege seg.”

Lida kom til verden da Marios var ni år gammel. Hun var en blek, ganske lys pike med grå øyne og et vanskelig temperament. Hun gjorde akkurat det hun hadde lyst til, ting som drev fru Parigoris til desperasjon mens det moret herr Parigoris. Om dagen løp hun rundt med nabobarna og fanget sangsyrisser og oldenborrer. Sammen stjal de frukt i nabohavene. I den siste tiden hadde hun også fått selskap av barna til Kapatainas som hadde spesialisert seg på den slags. Fru Parigoris fant det ut og stengte henne inne, men resultatet uteble. Lida fortsatte med disse utfluktene sine om ettermiddagen. Når det gjelder Marios er han nedtynget av lesningen sin. Han har også et helt skjelett som han plukker på nå og da. I slike øyeblikk unngår han å tenke på at slik ville det også være inne i kroppen til Maria.

Infanta lot seg ikke så lett fange i favnen til kavaleren sin. Til gjengjeld gjord Maria det desto oftere. Dette fantasibildet som var fru Parigoris hage. Jeg hadde på meg den gule kjolen min og var stolt.

”Hatets farge” hvisket Petros til meg. ”Kanskje du ville ha meg til å bære rødt?”
”Elsker du ingen?”

”Ingen,” sukker jeg og blomsterbladene fra oleanderen faller mot føttene mine.

”Meg?  Litt?”

Han legger hånden sin rundt livet mitt.

”Dersom du vil danse”, sier jeg til ham, ”vil jeg reise meg, ellers kan du trekke til deg hånden din. Den gjør meg svimmel som om jeg skulle være på havet i høy sjø. Han ler høyt.
”Som du kan spøke med meg! Som du spøker!”

Hvordan skulle det kunne passe sammen, venetianske lykter og negersanger? Og rosene til fru Parigori, helt utsprunget, ferdige til å visne, uten å ha vunnet noen pris i år.

Lida hadde funnet på å ta på seg en klovnehatt, selv om det ikke var karneval. Ingen kunne hindre henne i dette, derfor er hun frigjort. Det visste hun. Derfor bar hun den. Jeg kunne også ha lyst til å ta på meg klovnehatt, men det hadde jeg ikke mot til. Da ville jeg måtte kysse guttene og la dem klemme meg. Kanskje jeg skulle prøve? Oleanderens blomsterblader falt mot føttene mine. På veien berører de håret mitt og kiler meg på øret. Jeg ler.

”Hvorfor ler du?” spør Stefanos. Jeg kan ikke fortelle at jeg er kilen, det vil han missforstå.

”Jeg tenkte, om vi var virkelige klovner alle sammen, hva ville hende da?” sier jeg til ham.          ”Hva er virkelig klovner? Alle klovner er falske”.

”Lida, kom og hils på bestemor!”
roper fru Parigoris.

”Jeg kommer straks tilbake” sier Lida til Alekos. ”Ikke dans med Margarita!”

30 glass med kirsebærsaft på et brett er et pent syn, og 30 glass limonade.

”Hva vil dere ha?”  ”Takk, begge deler” Jeg tar et glass med rød saft i høyre hånd, og ett med gul i venstre. Tenk at Petros kommenterte kjolen min! Han ville visst jeg skulle bære rødt. La ham vente. Stefanos er mer sympatisk, men han er sammen med Maria. De danser sammen som østers klistret til en klippe. Mari legger kinnet sitt mot hans på den mest naturlige måte. Hvordan kan Maria være så naturlig. Kjolen hennes, den har samme farge som innmaten av en vannmelon, dekker ikke kroppen hennes, men det er ikke Marias skyld. Hva hun enn måtte ha på seg vil hun ikke virke påkledd.

Infanta er en engel. Infanta bærer hvitt. Hvorfor er du så reservert, Infanta hvorfor lar du deg ikke rive med i dansen her i kveld. Guttene bukker foran henne og hun dreier seg rundt sammen med dem, ubøyelig.

”De vakreste er alltid kalde”, hvisker Emilos til Marios som snur seg mot det stedet hun befinner seg for å undersøke nærmere.

”Så pent Maria danser,” hører jeg stemmen til Stefanos, og jeg ser ham følge henne med blikket innimellom alle de andre parene.  ”Hun forekommer meg litt
tung” svarer jeg, fordi Stefanos har hvite tenner og han er bred over brystet. ”Men sammenliknet med Eleni er hun selvsagt bedre”.

”Kanskje du har lyst til å danse”?  ” Hvorfor ikke?” Vi hopper rundt sammen med de andre, ville danser morer meg.

”Har du også en hodeskalle og slike
ting som Marios?” spør jeg.

”Nei,” ler han. ” Jeg studerer juss!”  ”Å…juss”

Det mørkner.

”Tenn de små lyktene!” beordrer fru Parigoris.

”Det er tidlig ennå”, sier Lida.  ” Nei, det er på tide nå”

Og til tante Teresa som sitter foran vinduet: ”Ungdom, sommerkveld og mørke, det er litt farlig”.

Men de små lyktene er bare på verandaen, og hagen er stor. Alle får plutselig den ideen at de skal besøke hagen. ”Men på denne tiden kan dere ikke se noe”, sier fru Parigoris. ”Jo, jo”, insisterer de. Vi reiser oss alle sammen. Etterpå deler de seg som de små veiene i hagen. To og to. Hemmelig småprat, lavmælte stemmer, berøring. Vinden får pikenes skjørter til å kjærtegne guttenes bukser og håret deres til å berøre guttenes kinn. Kroppene deres er likefullt avventende ”Når jeg vasker håret mitt er det forferdelig,” sier Eleni, ”Jeg klarer ikke å få orden på det”. ”Det er guddommelig”, sier Emilios, idet han i mørket forsøker å kysse en lokk som modi nærmer seg haken hans. ”Nei, nei, ikke gjør det, Nikos kan se oss”, sier hun med klukklatter. ”Og jeg som trodde det var Stefanos som ikke måtte se oss”

”Nå… med Stefanos,…Ser du ikke!” Og hun peker, bak et tre, et tett omslynget par. Stefanos og Maria. De kysser hverandre uten hemninger. Vi ser dem, både Marios og jeg. Så vondt det vil gjøre ham. Jeg griper ham i armen. ”Marios”, sier jeg til ham, hun vet ikke hva hun gjør. Du må ikke tro…”  han skjelver over hele seg. ”Hun elsker ingen”! insisterer jeg.  ”Det er som hun sier,….. hun vil  leve livet.”

”Leve livet?”  ”Ja hun har fått den ideen at dette er livet”

”Ser du ikke biene”, sier han, ” de flyr fra blomst til blomst og høster det beste. Jeg hater henne, jeg hater henne!”

”Jeg også” Jeg føler blikket til Marios, hvorfor sa jeg  ”jeg også”? På grunn av Stefanos? Jeg skammer meg.

”Fordi hun får deg til å lide”, legger jeg til.

”Infanta, Infanta”, hører jeg et rop. Det er tante Teresa. ”Hvor er Infanta”, spør hun engstelig.

”Men, et eller annet sted i nærheten. Hva er hendt”?
”Ingenting. Jeg har tatt med en liten kåpe til henne, hun var forkjølet i går”.
Jeg husker ikke noe slikt. ”Infanta, Infanta”.

Vi finner henne sittende på en benk med Emilios og Nikitas. ”Hva snakket dere om”? spør tante Teresa. ”Om hestene”, sier Nikitas. ”Hun har god greie på hester, Infanta”. ”Og hun rider fort”, sier jeg. ”Kom bort og ri om kapp med henne en dag”! Tante Teresa sender meg et rasende blikk. Infanta smiler. Hvor vakker hun er, min gud hvor vakker…..I halvmørket med den hvite kjolen og den lange halsen ser hun ut som en svane.
Hun har satt opp håret sitt også, og nakken hennes begynner å bli kvinnelig. Hun lar den blå kåpen falle over skuldrene sine. Med den høyre håndflaten kjærtegner hun den åndsfraværende, fordi den blå kåpen er laget av bløtt stoff,
som pelsen til en katt. ”Uff, jeg blir varm”, sier hun etter litt, legger kåpen fra seg på benken, reiser seg og går opp mot verandaen idet hun etterlater tante Teresa med de to guttene.

Hvorfor er du så reservert, Infanta, hvorfor, siden det gjør deg vondt?

Vinen er sterk. ”En liten matbit?”  sier fru Parigori. ”En liten matbit?”

Vi ble svake i knærne og lykkelige. Vi sang: ”Kanskje så du Xanoula”….og fra radioen  en amerikanerinne som synger med rytme. ”Jeg så henne i går kveld….” Og igjen amerikanerinnen. ” ….som tok båten.”
Amerikanerinnen kom til høydepunktet….” Å reise til fremmede land….”Stemmen hennes sprakk og gikk over i et hulk. Blues her og blues der.

En oransjefarget måne kom frem over fjellet. Måneskinnet falt på sivet på den andre siden, bekken sildret, froskene begynte å synge. En ugle skriker og setter seg deretter på taket.

Om jeg kunne ta alt  dette og lukke det inne i favnen min, eller om alt dette ville favne meg.  Noe svulmer inne imeg, svulmer…. Jeg sukker.

”Hva er det, Katerina, er du trist”? spør de meg. ”Nei”, svarer jeg. Lykkelig, ville jeg ha sagt i øret til Maurouko om han hadde levet, fordi han også mange ganger pleide å bøye hodet sitt ned i skumringen for å plassere det mellom labbene sine og sukke dypt.

Inne i seg ville også han svulmet, svulmet og briste. ”Det er på tide å bryte opp”, sier tante Teresa.

Alltid skulle man gå i det beste øyeblikket……

”Det var fantastisk”, sier de til fru Parigoris. ”Fantastisk”. ”Godnatt”. ”Godnatt”.

På veien hjem var vi tause.

”Jeg likte ikke kjolen til Eleni i det hele tatt”, sier Maria idet vi nesten var fremme.

  • ”Yahooene i Vrinskeland ” Det refereres her for annen gang til et kapittel i ”Gullivers reiser.” I sin fjerde reise kommer Gulliver til ”Vrinskeland” Dette landet er bebodd av intelligente hester. Disse mangler imidlertid menneskelige følelser og litenskap. I dette
    landet bor også ”Yahooene”. En mennesketype som forfatteren bruker til å gi uttrykk for menneskeheten på sitt verste. Det sies at forfatteren Jonathan Swift brukte levende modeller fra engelsk spissborgerklasse i denne fremstillingen.

 3. kapittel

Far og herr Louzis

I går reiste vi for å besøke far. Han bor i Aten i Aristotelous gaten sammen med bestemor og sin bror Agisilaos. Huset deres er verken gammelt eller nytt. Han bor i annen etasje og tvers over gaten på et hjørne er det en klinikk, fødeklinikk står det skrevet utenpå. På et skilt med blått kors står det ”Stillhet.” På det andre hjørnet er det en taverna. På gårdsplassen står en slyngplante som springer ut om våren. Jeg snakker om klinikken og tavernaen, fordi i erindringen min om fars hus er duftene av sykehus og vin som gaten gir fra seg blandet med tanken på kvinnene som hører sangene fra tavernaen mens de føder og at de synger der mens de hører skrikene fra kvinnene.

Jeg husker en dag da vi stod og så ut av vinduet, Maria, Infanta og jeg. Da så vi at det kom en bil som stoppet utenfor klinikken. Ut av den kom en ung gutt og en ung pike, jeg tror ikke de var eldre enn Maria. ”Det kommer ikke til å være noen ting, sier jeg deg,” sa han til henne, og hun smilte selv om pannen hennes må ha vært våt av svette. Senere, etter noen timer, kom den samme bilen tilbake for å hente dem. Han hjalp henne å stige inn. Øynene hennes var tunge av sorg og hånden hennes forsøkte liksom å holde noe på plass i magen, men trakk seg angrende tilbake. Det var som om hånden skammet seg. En eller annen abort, hvisket Maria til oss og satte i et skrik som om noen prøvde å rive innvollene ut av hennes egen mage.

Det er ikke vakkert, huset til far. Det har en lang og sjarmløs korridor, og fra denne fører dørene inn til soverommene. Spisestuen er mørk. Kjøkkenet hans er brungrått og gir inntrykk av at hvor meget du enn vasker det, vil det ikke
forandre farge. Av og til finner du også kakelakker som spaserer over de sorthvite flisene.  Denne uken skal jeg utrydde dem, sier bestemor. Jeg har funnet et utmerket middel. Denne setningen gjentar hun ofte.

Jeg liker imidlertid rommet til far. Det er egenartet. Det har soveromsmøbler, men inne i disse, istedenfor klær, kammer, børster og andre nødvendigheter, finnes det verktøy, metalltråder, påbegynte radioapparater, en uferdig skalamodell av en båt. Han har også bøker på fransk og engelsk fulle av tekniske beregninger og matematiske oppstillinger. Stabler av bøker som for oss alle så like ut. To av disse er imidlertid forskjellige. De er plassert på en liten hylle atskilt fra de andre. Det er ”Robinson Crusoe” og ”Skogens Barn”. Det synes meg at i livet vårt, hva vi enn gjør, vil vi ha med oss ”Robinson Crusoe” og ”Skogens Barn”. En gang i uken når vi kom fra landet inn til Aten, fortalte far oss alt sammen fra begynnelse til slutt. Vi lå alle tre på den store sengen med halvåpne øyne og hørte på. Nå, når vi er blitt store, sjenerer vi oss for å be far om å fortelle og han sjenerer seg for å begynne. Slik, mellom oss, oppstår det av og til en stor stillhet som er full av ”Robinson” og ”Skogens Barn”, som om han fortalte, og som om vi lyttet. Vi led imidlertid alle under disse pausene.

”Hva lager du for tiden, far,” spør vi for å avbryte.

”En radio etter et spesielt
system….”

Han begynner å forklare systemet. Vi morer oss over å lytte, selv om vi ikke forstår noen ting. Når han imidlertid snakker om tordenskrall, om regn og andre naturfenomener, forstår vi meget godt, mye bedre enn når naturfaglæreren snakker. Fordi far har en egen måte å se tingene på. Enkel og naturlig, og sin måte å si det på.

”Hvordan oppstår regnbuen”, spør han oss plutselig ut av det blå.

Og når vi ikke svarer: ” Dere vet om alle gamle ting, men ikke om regnbuen….”

Far er bankfunksjonær. Han drar om morgenen og vender tilbake sent på ettermiddagen. Teknikken og bøkene opptar hele fritiden hans. Det forekommer meg at i det gamle huset vårt, den tiden han bodde sammen med mor, var det de samme tingene som opptok ham. Det var kanskje den viktigste årsaken til skilsmissen. Dette og at han var utro. Da jeg var liten, kunne jeg ikke forstå hvordan en kysk mann som far kunne begå utroskap. Nå forstår jeg det.

Fra det gamle huset vårt husker jeg få ting. Det var et eller annet sted i nærheten av Lykavittos og hadde terrasse som vendte ut mot Faliro. Far bodde sammen med oss, og vi hadde en jakthund som het Dick. Jeg husker også to kinesiske vaser i hjørnet av stuen. Ikke noe annet. Maria derimot husker mange ting. Hun forteller oss om det av og til, og vi får tårer i øynene, den ene etter den andre.

Sammen med far dro vi til have nesten hver søndag. Han hadde en eldgammel bil som minnet om et prosjektil og som vi kalte Karaiskaki. Det var den blitt døpt av en gategutt som vi passerte på en  sentrumsgate i Aten. Vi var glade for dette, fordi bilen til far ikke var noen vanlig bil. Derfor fortjente den å ha et navn. Fargen dens var brun, grå, eller kanskje kaki. Innvendig var den trukket med høyrødt ekte skinn, en luksus som stod i kontrast til helheten. Den var høy, helt åpen og uten kalesje. Motoren var plassert foran og sluttet brått som ansiktet på en flatsnutet hund. Bakenden minnet om nebbet på en hærfugl. I nebbet var plassert et treskap hvor vi kastet inn badetøyet, fiskesaker og alt annet hulter til bulter. Kort sagt var det en bil med sin egen karakter og et utfordrende utseende.

Sammen med oss kom mange ganger søskenbarna våre, Antrikos og Elli. Antrikos var liten, men Elli var på samme alder som Infanta. Hun var en pike med mørk hud, spedbygd med stygg nese og de søteste øyne som noen kunne ha. Hun var elskverdig og pratsom. Målene hennes var vakre og nære, derfor var det uforklarlig at hun ikke kunne nå dem. En gang da hun var liten foretok hun en reise til Paris. Hun hadde ikke lyst til å reise, men kom dit fordi foreldrene hadde tatt henne med. I Paris, i et opplyst butikkvindu så hun imidlertid en lys dukke med blå kjole. Denne dukken ønsket hun seg. Hun lukket ikke et øye hele netter på grunn av den, men hun fikk den ikke selv om den ikke var dyr.

Jeg var veldig glad i Elli. Vi kunne snakke sammen om småtingene i dagliglivet uten å forringe dem, og dette var i seg selv verdifullt. De viktige tingene snakket vi ikke om. Det var som om vi unngikk dem med overlegg og lot dem være uberørte og jomfruelige i et eller annet hjørne. Derfra kunne så hver og en av oss tenke over dem i ensomhet uten anger og uten å avsløre dem.

Når de ved høytidene kom til oss i huset vårt på landet, sov vi i samme rom og om kvelden lovet vi hverandre å våkne ved midnatt angivelig for å fremsi et ønske som vi holdt hemmelig for hverandre, og som forøvrig ikke fantes. Vi spådde om fremtiden og om hva som ville hende dersom månen var henholdsvis liggende eller stående. Alt dette var vakkert, meget vakkert.

Om søndagene ved havet kom Elli og noen ganger onkel Agisilaos. Alt ble en stor fest. Onkel Agisilaos var som et barn, snill og ansvarsløs med en sjarmerende upålitelighet.

Du kunne vente på ham i Kifisia og han kunne reise for å lete etter deg i Faliro selv om han visste at du befant deg i Kifisia. Slik var han i alt han foretok seg. Han hadde ikke følelse verken for tid eller det onde i verden. Det var som om han bodde på en øde øy og lekte med rullestener hele dagen. Også far var litt som et barn som leker med rullestener, og heller ikke han kjente til verdens ondskap. Bare at om du ventet på ham i Kifisia, ville han komme til Kifisia for å finne deg.

De liknet hverandre meget far og onkel Agisilaos. De var heller korte med mørkt hår og rådyrøyne som funklet når de fikk øye på havet. Det var fordi hjemstedet deres var Mesologgi. I sine tidlige år tilbrakte de tiden med å fiske i lagunen. Før de begynte, for å se på været, hang de ut hvite laken på vinduene. Ute i det fri snakket de bare om det nødvendige, om fiskesnøre og agn, og om hvordan de forskjellige fiske nappet. Men sent på ettermiddagen når solen ble oransje og lagunen lå der som en hvilende kvinne, oransjefarget, snakket de ikke engang om det.

Far og onkel Agisilaos ikke bare liknet hverandre, de hadde også de samme galskapene. For eksempel hadde de ikke lyst til å fylle bensin på ”Karaiskaki” uten at det røde lyset som viste at tanken var tom lyste. Slik hendte det at vi på grunn av bensinmangel kom til å oppholde oss hele netter på ensomme landeveier. En gang kom faktisk mor og bestefar og lette etter oss da de trodde vi var blitt drept på veien til Sounio. De kom overraskende og fant oss i topp humør. Vi hadde tilbrakt dagen ved havet. Badedraktene hadde vi fremdeles på oss, og over disse et skjørt. Vi hadde en hov full av fisk. Overraskende hostet motoren en eller to ganger og  bilen stoppet ved siden av en sandstrand. Far forsøkte å få den i gang igjen, men forgjeves. Vi gikk alle sammen leende ut. Det hadde begynt å mørkne. Vi tente bål, stekte småfiskene, satte oss rundt bålet og sang og spiste. Onkel Agisilaos ville lage kaffe. I halen på ”Karaiskaki” fantes det utstyr, primus og kaffekjele. Han fant også en tom bensinkanne. Far tok den og stilte seg i veikanten med håp om at en passerende bil ville gi ham bensin. Hver gang det kom en bil forbi, holdt han kannen høyt opp. En eller to stoppet men de hadde ikke bensin. Etter en ganske lang stund, og mens latteren og sangen var på topp, så vi i det fjerne tente lys. Far hevet bensinkannen høyt, bilen stoppet og ut kom mor. Hun var ustelt og gråtkvalt. Vi ble stumme. Bare onkel Agisilaos spiste en siste fisk etter at han hadde kastet den høyt opp og grepet den i luften.

”Hva har hendt? Hva har dere vært utsatt for, er alt i orden med dere? ” ropte mor.

”Glimrende, vi lager kaffe” svarte far.

”Miltos, du forandrer deg aldri!”

Mor fortsatte rasende ned til stranden for å se med egne øyne om alt var i orden. I nærheten av bålet var et håndkle med oster og brød. Skohælen hennes sank ned i osten. Mor bøyde seg, tok av seg skoen og rev osten av skohælen. I samme øyeblikk, som om han befant seg i en salong, helte onkel Agisilaos kaffe i en liten kopp som han tilbød henne. Mor så med forakt på kaffekoppen og deretter på ansiktet til onkel Agisilaos. I mellomtiden hadde Maria, Infanta og jeg reist oss opp og stod urørlige. Mor grep oss og dyttet oss mot bilen hvor bestefar ventet. I siste øyeblikk rakk jeg å gi et kyss til far som var blitt stående med bensinkannen i hånden. Vi ble stappet inn alle tre ved siden av bestefar. Mor satt ved siden av sjåføren. Da bilen begynte å bevege seg, hevet far bensinkannen og sa halvveis til mor og halvveis til sjåføren: ”Dere har kanskje litt bensin?” Mor vendte seg mot sjåføren og sa:”Kjør!” og far ble stående på veikanten med bensinkannen mens onkel Agisilaos hadde tent en sigarett og nøt kaffen sin.

Disse søndagene vil bli stående i erindringen min akkurat som jeg opplevet dem. Ingen detaljer vil bli glemt. Vi kom nærmere havets verden. Vi som bodde med maurene, firfirslene og froskene sto forvirret overfor bølgene. Vi lot krabbenes klør trenge inn i kjøttet vårt for at blodet vårt skulle bli blandet med saltvannet. Og vi lot fiskene berøre kroppene våre for å føle hvor kalde de var. Vi ønsket at det på vår vei fantes en virvelstrøm som ville gi oss dødens sødme uten at vi døde.

Maria svømte på siden, kvinnelig som det sies. Hun ble en liten stund i vannet og etterpå la hun seg på ryggen i solen. Hun slappet av og ansiktet hennes ble mildere. Hun snakket ikke høyt og heller ikke lo hun. Gangen hennes ble barnslig, brystet hennes ble mindre, øynene hennes fikk en gjennomsiktig glød. Hvor uskyldig du er disse søndagene, Maria…..Jorden med sine svoveldunstende utblåsninger og sin skjulte lava irriterer deg og provoserer deg til å sammenlikne deg med den. Fødslene dens, som minner deg om plikten din. Du er kvinne, sier de deg. Dersom du kunne frigjøre deg fra alt dette, ville du føle havets fullkomne kjønnsløse nøytralitet.

Også Infanta forandret seg, som om øynene hennes ble mer skjelmske. Hun lo av enhver dumhet, gjorde overflødige bevegelser, ertet far og onkel Agisilaos og var ikke stille et øyeblikk. Hun savnet selvfølgelig også tante Teresa.

Til Elli betrodde vi oss meget. Når vi kom tilbake til stranden var musklene våre spenstige og pusten vår var lett. Vi lot solen skinne på oss, spiste brød og pærer og takket Gud. Onkel Agisilaos begynte da å fortelle historiene sine fra Mesologgi….

Gården vår er liten og havet stort. Disse søndagsnettene var det vanskelig for meg å lukke øynene.

Mandag begynte imidlertid det vanlige livet. En kaninfødsel opptok oss. Vi laget et rede til den av firkantete pappesker. Vi fylte halm i dem og kaninen avsluttet det hele med å felle hår fra pelsen sin og vi ventet. Kaninen snuste rundt omkring i redet. Den tygget noen grønne blader som vi ga den for at den skulle glemme smertene sine, fordi vi var sikre på at den ville komme til å lide, og det ville ikke se bra ut om dette ikke var sant. Da tiden  kom, inntok den den nødvendige stillingen og fødte. En sjelden gang hørtes et kvalt, hult stønn, og dette bare for de som fødte for første gang.

Infanta brydde seg ikke om dette, tankene hennes var hos Romeo, hvordan hun skulle fore den, hvordan hun skulle strigle den, og hvordan hun skulle mosjonere den. Mange ganger ved tetid tok hun i hemmelighet mange sukkerbiter, puttet tilsynelatende en i munnen sin og etterpå løp hun for å gi dem til ham. Hvordan hun hadde skaffet seg denne hesten var virkelig merkelig. En dag, jeg tror det var i forfjor hadde vi dratt til herr Lousis eiendom, vi tre og mor. Vi var invitert til de første jordbærene. Vi betydde ingenting for ham, bare mor betød noe. Blikket hans hvilte av og til på skuldrene og håret hennes og forble der.

Den var enorm, eiendommen til herr Lousis. Huset var det største og flotteste i hele området. Det var til og med større enn huset til David, som for øvrig hadde vært stengt de fire siste årene mens David og Ruth bodde i England. Det hadde høyloftete rom med oljemalte vegger, dyrebare malerier og sjeldent porselen. Om vinteren brant de hele trestammer på peisene og herr Lousis´ ansikt ble enda rødere og fikk et gjenskinn av gult. Han hadde til og med en husholderske som pleide å lage krem av fasanegg. Hun var en kvinne med hvitt eller blondt hår og blå øyne, engleaktig med demonisk blikk. Jeg var redd henne og unngikk å være alene sammen med henne. ”Kom og la meg vise Dem en kullsort kaninunge, frøken Katerina”. Jeg lot som jeg løp og lekte med hunden. ”Og en nellik så stor som en krysantemum”.

”Hvilke fantastiske kaker som fru Afrodite baker”, sa mor.

”Forsiktig så hun ikke forgifter oss en dag”, sa jeg på veien hjem en kveld, og alle lo av full hals.

Denne dagen viste herr Lousis oss hele eiendommen. Han hadde alle slags fruktbare trær, en grønnsakhage og mange vakre blomster. I drivhuset så jeg noen hvite blomster med tykke kjøttfulle blomsterblader som luktet sterkt. ”Tillater De at jeg sender Dem en slik plante”, spurte han mor.

”Det skulle glede meg meget”, svarte mor.

”Bare at den trenger stell”, sa han, ”og mye varme”. ”Jeg skal passe godt på den”, svarte mor. Da vi kom frem til stallen og skjøv opp den store tredøren, utstøtte Infanta et rop. Det var noe imellom a, o og e. Jeg snudde meg og så på henne. Øynene hennes var spikret fast til en ung hingst med mørk kanelfarget hud. Hodet dens var guddommelig vakkert, heller lite med store vakre øyne og lang hals. Kroppen dens var fullkomment skapt, smidig med lette ben som den løftet på av og til som om den ba oss om slippe den ut så den kunne løpe. Under den skinnende huden kunne du ane det varme røde blodet. Den var sterk, spenstig og stolt, denne hesten. Infanta nærmet seg. Hun hvilte hånden sin på hodet dens litt ovenfor mulen og blikket hennes ble fjernt. ”Forsiktig,” sa mannen som passet den. ”Den er meget nervøs og noen ganger slem.”

Infanta trakk ikke hånden sin tilbake. Hun hvilte den enda sikrere og tyngre på hesten. Med den andre hånden begynte hun å kjærtegne halsen dens. Dyret ble litt urolig. Den trippet med føttene som om den ville til å snu seg, men Infanta trykket plutselig ned hånden, og øynene hennes sank inn i hestens. Da slappet den av. Den vrinsket mykt som om den sa kjærlige ord. Infantas øyne ble fulle av tårer.

Ute på verandaen ventet herr Lousis og mor på oss. De satt vendt mot hverandre og mellom seg hadde de et lite bord dekket med aprikosfarget linduk. Oppe på bordet var en rund glassbolle med jordbær, renset, med sukker og søt vin.

Jeg spiste av hjertens lyst, og likeledes Maria. Infanta imidlertid rørte dem knapt. Blikket hennes var fremdeles fjernt, og da hun begynte å snakke, ble hun hes. Plutselig kremtet hun to, tre ganger som for å rense stemmen sin og sa høyt:

”Jeg vil ha den hesten!”

Vi snudde oss mot henne. Leppene hennes var blitt hvite.

”Jeg vil ha den hesten”, gjentok hun. ”Den unge hingsten med kanelfarget hud.” Mor befant seg i en meget vanskelig situasjon. Hun gjorde et desperat nikk, hevet og senket øyenbrynene, visste ikke hva hun skulle gjøre. Infanta reagerte ikke. Hun stirret rett frem for seg som om hun så på noe langt borte, de lette føttene som løp og løp, stigende til overnaturlig høyde, inntil de fylte hele verdensrommet.

Da lo herr Lousis, snudde seg og så på mor som var blitt rød. ”Siden hun så gjerne vil ha den, så får hun ta den,” sa han. Denne gangen hvilte blikket hans enda tyngre på mor.

”Hva er det De sier”, sa mor. ”Det er barnslig affektasjon. Det går ikke mer enn to dager så har hun glemt det.” ”Jeg vil ha den hesten” gjentok Infantas stemme. Vi ble flaue alle sammen. Jeg hadde bøyd meg ned under bordet for liksom å plukke opp en aprikosfarget serviett som var falt ned. Maria dyttet til henne med albuen. ”Er du blitt gal!” hvisket hun.

Heldigvis, lo herr Lousis. ”Jeg ser at døtrene Deres har karakter”, sa han til mor og hun rødmet enda mer. Innen tre dager hadde Infanta hesten sin, og vi sendte herr Lousis to fete, nyfødte grisunger som en liten gjenngave.

Infanta lot oss aldri ride hesten sin. I begynnelsen var vi forbauset, og jeg var enig med Maria i at dette var tegn på at hun var slem. Senere ble vi vant til det. Hver dag, iført kanelfarget bukse og kanelfarget mørk
skjorte tok hun hesten og dro ut. Den ensfargete og sammenvokste silhuetten deres forsvant raskt foran oss.

Alt var allikevel ikke slik fra begynnelsen. Det viste seg at Romeo hadde et meget dårlig lynne. Den likte ikke å bli ridd på, og når den tillot det, ville den gjøre det på sin egen måte. Infant var imidlertid også egenrådig. Ord som underkastelse var ukjent for henne. Når dyret var ulydig, trakk hun i tømmene inntil det kom skum utav munnen på den. Leppene hennes hvitnet og ble som en smal rett strek. Sporene skar seg inn i kjøttet dens. Det ble en kamp mellom dem. To tre ganger ble hun kastet av. En annen dag, under oppstigningen til fjellet, satte den i vill galopp. Hun reiste seg først opp i stigbøylene, presset knærne inn i siden på den og kortet inn tømmene. Fingrene hennes trakk i dem og hun bøyet seg dobbelt fremover med rett rygg.

Det var på slike dager, hvor du kan gi deg i kast med de vanskelige tingene, at fjellene syntes nære.  Det hadde regnet dagen før, og skogen gav fra seg en bitter duft av fuktige busker og furutrær.

Dyrene hadde gjemt seg, stiene til maurene var blitt borte. En meningsfylt ro. Og hesten, det eneste levende på det ubevegelige området, løp og løp….Infanta trakk i tømmene. Hesten var en del av naturen som lå ubevegelig, i le for vinden. Og dette dyret som hun hadde mellom bena sine kunne ikke tåle henne. Men det var vanskelig å stoppe det. Tårer av raseri fylte øynene hennes. Tårer som ikke rant bort, men som ble liggende å svi i øyenkrokene hennes. Hun presset nervøst på sporene, idet hun glemte at dette bare fikk dyret til å løpe ennå fortere. Den oppstigende veien var lang. Jorden var bløt og rød, såvidt fuktig. Føttene til hesten sank litt nedi, akkurat nok til å sikre skrittene fremover. Foran fantes intet hinder.  Det var ikke sol. Huden dens skinte ikke, den var blitt matt som alt rundt den, grått, brunt og grønt, slikt var også det kanelfargete antrekket til Infanta. Fra det fjerne syntes det som Infanta fullstendig svevet gjennom rommet uten å berøre marken, som om hun var opphengt i et usynlig punkt som beveget seg. Hun hadde mistet pusten, fordi hun ikke hadde kunnet jage bort angsten for det ubevegelige, og fordi dødsstivheten nådde frem til fingertuppene hennes som ble valne. Plutselig løftet hun hodet, slakket på tøylene og ropte midt i ensomheten: ”Bravo, Romeo, fortere, Romeo!” Trærne, buskene og alt fór forbi på begge sider av henne. ”Fortere, Romeo, Fortere! Luften nådde tilbake til lungene hennes, kroppen hennes rettet seg opp, hun kunne igjen bevege seg fritt, lemmene hennes myknet og kviknet til ”Løp, Romeo, Løp! Trærne gikk nå i ett, farten spiste opp mellomrommene og fikk det til å se ut som et endeløst tre, i bredden, i høyden, uendelig. Leppene hennes åpnet seg halvt og slapp endelig pusten ut.

Da hun vendte hjem denne kvelden, så vi i øynene hennes, gjennom matte reflekser, at de hadde avspeilet en annen verden.

                   Romeo og alt dette hadde ikke noe med forholdet til far å gjøre, heller ikke med de søndagene vi tilbrakte sammen med ham. Imidlertid hadde det noe å gjøre med forholdet til herr Lousis. Når jeg tenker på far og ser for meg skikkelsen hans, kommer noen ganger skikkelsen til herr Lousis frem ved siden av far på en spesiell lumsk måte  uten at jeg inviterer til det. Hvordan kan mor virkelig le av vitsene hans.

I går, da vi gikk for å treffe far, virket han merkelig, som om noe opptok ham, noe han ville si, men ikke fikk sagt.

”Sa du noe, far?”

”Jeg glemte det.”

Og etter en stund sa han: ”Så store dere er blitt” …Du Maria, nærmer deg tyve og du Infanta, atten. Og min lille Katerina har passert de seksten, og hvor vakre dere blir….”

Vi betraktet oss selv med forbauselse. Aldri hadde far snakket slik til oss. Han var aldri så kjærlig. Heller ikke streng, snarere det motsatte. Øynene hans var milde og rolige som hos buskapen som hviler seg i solen på de store engene, eller hos
rådyrene som streifer forvirret omkring i skogen. Men han kan ikke si noe kjærlig. Han skammer seg, han skammer seg for å vise den ømheten som er gjemt inne i ham, slik som hos følsomme barn som holder på å bli voksne.

”Jeg….dere vet….                  ”Hva, far?              ”Å, ingenting. Sa jeg noe?”

Om litt kom bestemor inn og sa at teen var ferdi   ”Jeg har også kaker til dere,” sa hun. Vi fikk alltid kaker, og hver gang
bekjentgjorde hun det som om det var noe spesielt. I spisestuen kysset onkel Agisilaos oss, fortalte en vits og gikk ut mens han plystret en melodi. ”Så lenge har han ventet på teen, og nå når den er ferdig, reiser han seg og går,” mumlet bestemor. ”De blir aldri voksne, barna mine….” Og idet hun snudde seg rundt mot far, stirret hun intenst på ham. ”De vil aldri få noen forstand.”

I et øyeblikk da far gikk inn for å hente lommetørklet sitt, snudde hun seg mot oss, så på oss en etter en, og sa høyt og høytidelig:” Hva faren deres enn gjør må dere elske ham.”

Selvfølgelig må vi det, og vi vil alltid elske ham hva han enn måtte gjøre. Men hva betyr alt dette?

Da vi kom frem til Kifisia og tok veien nedover, så jeg en solstråle, den siste denne dagen, som falt på oleanderen som for å gjøre den enda vakrere, og jeg tenkte over hvor meget annerlede veien til huset vårt var enn veien til fars hus, hvor atskilt livet hans var fra vårt, og ble lei meg.

”Hvordan står det til med Miltos”, spurte mor da vi kom hjem. Hun spurte alltid etter far.
”Bra,” sa Infanta.

”Han lager et enestående radioapparat,” sa jeg.

”Som om jeg luktet at han har involvert seg med en kvinne,” sa Maria.

Mor bleknet litt, umerkelig.

”Hvordan kan du snakke slik, Maria. Har du ingen
respekt!….”

Og senere etter en stund:

”Hvordan kommer du frem til en slik konklusjon ?”

”Men, det var noe bestemor antydet og noe far forsøkte å si…kanskje det blir bryllup, ha, ha !”

”Du vet ikke hva du sier!” sa jeg og stirret sint på henne.

Jeg hatet Maria i dette øyeblikket. Jeg hatet henne veldig. Jeg ville til å fly på henne og trekke henne i håret, trekke ut hårene hennes ett for ett. Hele den kvelden var jeg irritert. Jeg var nær ved å bryte ut i gråt, dersom en stemme, noe sterkere, som en berøring……Da jeg imidlertid falt om i sengen og tenkte i mange timer, sa jeg til meg selv: Tenk om, tenk om far bare  kunne gifte seg og bli litt lykkeligere.

Kan det være bønnen min, slik som Rodia har lært meg det, slik som jeg sa den hver kveld, eller er det fordi jeg nærmet meg søvnen. Jeg følte meg alltid snillere i tiden like før jeg sovnet.

Mor falt imidlertid i tanker. Ofte om kvelden når hun sitter ved pianoet, lar hun hendene falle ned, til venstre og til høyre. Munnen hennes får en søt bitterhet, blikket hennes fylles av minner.

Vi venter alle sammen på at hun skulle begynne, vi venter. Hun spiller uten følelse, unyansert, behersket. Noe mangler i spillet hennes, noe som minner om maleriene til tante Teresa, om de fjerne og de nære skyene.

Bestefar leser på denne tiden om trærne sine, om blomstene sine, eller ordner frø i firkantete esker. Hodet hans følger nå og da rytmen for så å gjøre en stans…. etter en stund blir han stående ubevegelig med hodet på skrå mot høyre, slik han vanligvis gjorde. Han er redd for musikken. Den er magi. Hun bar sort fløyelskjole den polske bestemoren den kvelden på konserten og en hvit kamelia i håret. Øynene hennes var alltid lukket når hun ble fylt av musikken, det hendte at hun åpnet dem for å feste dem på ham. Da følte han skjelvingen, dirringen av hendene hennes, lengselen hennes, en kunne ane at brystet hennes gikk hastig opp og ned, og rytmen av pusten hennes. Han miste henne…..”Bravo, bravo, bravo,” hørte han henne rope den gangen da kunstneren bukket mot publikum. Etterpå…..Men, la oss se, disse tomatfrøene er bedre en de fra i fjor, frukten deres vil få mer kjøtt. Og podingen av fikentrærne. Det er nødvendig at jeg sier til Giorgos at han passer på, ellers må jeg gjøre det selv.

I mellomtiden er tante Teresa urolig. Hun sitter i en lenestol, reiser seg, bytter plass, finner seg ikke til rette. Hun blir urolig når natten nærmer seg. Fordi forloveden hennes med de tykke leppene som hun ikke tenker på om dagen, han drømmer hun ofte om. Da valner kroppen hennes fra huden til benmargen, hun svetter så meget at henimot daggry må hun ofte bytte nattøy. Og om morgen er hun en trett, svimmel kvinne. En kvinnes tretthet som om natten……Men bare noen minutter, til  hun hopper ut av sengen, vender seg mot vinduet og åpner det.

Minner, minner. Luften tykner. Jeg holder ikke ut. Jeg får ikke plass i det store rommet med piano, eskene med frø, broderiet med påfuglene. Jeg løper ut og legger meg ned på ryggen. Jeg ser på månen mellom de to eukalyptustrærne, den berører benken ved bassenget, og inne i stråleglansen rundt den er silhuetten av en frosk. Imidlertid er ikke frosken på månen, den befinner seg på jorden og betrakter den.

 STRÅHATTENE KAP.4.

En spasertur.

Lavendelen blomstret. Dette hendte plutselig en morgen. Kvelden før hadde vi kjælt for blomsterknoppene dens som fremdeles var grønne og harde. Vi hadde bedt om at de skulle åpne seg om natten, og neste dag så vi fra vinduet vårt seks rader lilla busker som lekte med solen og hundrevis av hvite nyfødte sommerfugler som spratt opp av det hele, jaktet på hverandre i luften, forelsket seg i hverandre, for så å dø om kvelden.

Gråten tok Maria. Hun ville til å omfavne stilkene deres, lot seg beruse av duften deres, og lot tårene falle fritt.

– Jeg vil gå en tur, sa hun etter en stund.

Mor ba henne om å stikke innom Kritikos for å finne ut hva det egentlig ble til med bryllupet til Felacha, geiten vår. Kritikos eiet bukken, og for å gi den som brudgom til Felacha for noen få dager, forlangte han jeg vet ikke hvor mange mål bygg.

-Si ham at det er alt for mye, sa mor. – Vi skal tross alt ikke spise opp bukken,  om han ikke kan nøye seg med halvparten.-

–     Hvorfor kan vi ikke ta bukken til Kapatainas, spurte jeg. – Fordi bukken til Kritikos er sterkere og vil gi bedre   geitekillinger, sa mor.

Maria begynte å gå. Hun hadde på seg en hvit kjole som var åpen i halsen, og helt uten ermer, og på det sorte håret sitt, stråhatten med kirsebærene.

Hvorfor ser du på meg som en tosk? sa hun til meg da hun kom til døren.

– Du er annerledes i dag, Maria, du har en merkelig glød. Ikke du, heller ikke øynene dine, men huden din. Der på kinnene, på armene, på bena, overalt. – Du, jenta mi, innbiller deg ting, sa hun, og døren lukket seg.

Utenfor var timianen i full blomst og solen brant. Felacha, som var bundet under en furu, tygget og tygget. Det ville være den første gangen hun kom i nærheten av en bukk, for å få killinger. –
Om du bare visste hva som venter deg! hvisket Maria til den idet hun gikk forbi.

– Om du bare visste!

Hun begynte å gå taktfast. Midjen hennes bøyet seg for hvert skritt, til høyre og til venstre, og hun følte at kroppen nedenfor midjen beveget seg hit og dit. Dette nøt hun. Det lettet skrittene hennes, det var som hun fløy, hun følte med hver eneste bevegelse over jorden som om den var en tyktflytende masse som hver gang strakte seg begjærlig ut for å gripe henne.

Sikadene sang uopphørlig, av og til passerte en bie foran henne, den fløy to tre ganger rundt ansiktet hennes før den fortsatte til timianen. Fuglene tiet, og alt, furuene, marken og buskapen ble til en het bølge. Dampen som steg opp fra trærne og sløret solen.

Tenk å forlange så meget
bygg……Ubevisst øket hun takten i skrittene sine som for å bruke skjulte krefter. Hun følte at hun ble litt svett i armhulene, hun var også litt fuktig på halsen og på lårene. Men varmen skremte henne ikke. Hun lot seg tappert synke inn i den, hun ble ett med den. Under huden var det som om cellene danset, og lenger inne, blodet. Hun trakk nedover mot Chelidonos. Veien var underlig: fem parallelle veier atskilt av oliventrær.  Slik kunne en se seks rader oliventrær med mellomrom av jord.  Der kunne det passere hele hærer eller lange rekker med kjerrer. Maria gikk fra den ene veien til den andre idet hun beveget seg nedover. Når hun befant seg på den venstre siden, så hun på høyre side radene med oliventrær. Uten å ville det kom hun over på den høyre siden hvor hun også så alle trærne. Slik kastet hun riktignok bort tid, – på en krokete måte som de sa på skolen. Men hun skyndte seg ikke. Det var bare at dette gjorde henne svimmel.

Bebyggelsen ble nå tettere. Det var et førtitalls hus nær ved hverandre. De lå der som om de hadde samlet seg av frykt for ensomheten, slik som menneskene. Bare deres lå ensomt til, noe for seg selv mellom de to husklyngene: den ovenfor som endte i Anikseosveien, og igjen, som det siste i den, var huset til Parigoris, legen, og den nedenfor som begynte med Olivenallèen.

Frukthavene var vakre i år. De hadde hatt nytte av alt regnet denne vinteren. De var blitt grønne, og det skinte i trestammene. Tomatene hadde begynt å gi frukt. På pistasietrærne, de mannlige, kom det her og der gylne støvbærere til syne, og de kvinnelige ventet. De mannlige ville komme til dem, de kvinnelige kunne ikke gå til de mannlige. Det eneste de hadde å gjøre var å forberede saftene sine, motta det gylne støvet, og å bære frukt. De ventet åpne i den sterke heten, følsomme for ethvert vindpust som kunne bringe dem det gylne støvet.

Ingen av dem var et skikkelig mannfolk, verken Nikos eller Stefanos, og Marios, han var så vek. Riktignok hadde hun ikke kysset ham nå etter at han var blitt voksen, og blikket hans avslørte enkelte ganger en merkelig vilje, kanskje også kroppen hans…..

Stefanos hadde forleden dag kneppet opp blusen hennes, en bluse grønn som barnålene på furuen. De hadde lagt seg ned i skogen. Det hendte helt naturlig. Hun beveget seg ikke. Hun betraktet rolig og kjølig alle bevegelsene hans. Så lukket hun øynene og sa inne i seg at nå lukker jeg øynene. Hun hørte sukket som unnslapp brystet hennes for å forene seg med de nervøse fingrene hans.

I fjor, i skogen hadde Nikos kneppet opp en annen bluse, gul som modne aks. De hadde lagt seg ned på bakken, og det hendte helt naturlig. Hun lukket øynene, sukket, og den samme tristheten overmannet henne. Noe manglet i alt dette. Og ansiktstrekkene til guttene når de bøyet seg og lette seg frem var fulle av engstelse og hadde i sannhet noe høyst latterlig over seg. Hun kunne ikke la være å le. Hun lo, og de ble sinte både Nikos og Stefanos.  –  Er du blitt gal?  spurte de. Hun hadde reist seg med et hopp og kneppet mekanisk igjen den grønne og den gule blusen. –  Dersom du hadde sett ansiktet ditt i speilet, hadde hun sagt med et syngende tonefall: – Ha – ha – ha.

Disse kveldene, på veien hjem, stoppet hun foran kirken Panagista. Hun lente sykkelen mot en sypress, satte seg på den hvitkalkede benken og tente en sigarett. Hun spurte seg selv om det hun hadde gjort var synd. Det var riktignok ikke til skade for noen, men hvorfor da denne tristheten etterpå? Kanskje følelsen av det ufullbyrdete, mangelen på det store tilbudet, slik som pistasietrærne som tok imot det gylne støvet, lukket det inn i seg og bar frukt.

Da Maria kom frem til Kritikos stod solen høyt på himmelen. Sauene var kommet tilbake fra beitemarken. Alle hadde samlet seg ubevegelige under furuene med bøyde hoder. Noen sto oppreist, andre hadde lagt seg ned tet sammenpresset. Den svake vinden strøk over ullen deres og fikk den til å flagre, men ingen av dem la merke til det. Det var en ikke-eksistens, den fullkomne ikke-eksistens. Blant dem, var det to, tre geiter med de brune hornene sine og skjeve øyne. De minnet om djevler i selskap med engler.

Det lille huset lå like ved dyrene, omgitt av et lavt stengjerde. Maria skjøv opp treporten. En lukt av ekskrementer, melk, timian og brunst slo mot ansiktet hennes, en lukt som forent med heten ble til å ta og føle på.

I et hjørne innenfor gjerdet stod en mann, naken til midjen, og vasket seg. Med den ene hånden helte han vann fra en kanne, og med den andre skrubbet han kroppen, hardt som for å gjøre den vondt. Uten såpe. Vannet gled nedover håret hans og la seg på skuldrene som små perler som glitret i solen og nådde frem til buksen hans som ble fuktig. Beltet var løst og hang på begge sider. Det så ut som begynnelsen av midjen hans var noe hvitere enn resten av kroppen og hoftene var spenstige og følsomme som på et jaktende dyr.  Han hadde nok harde hender og myk hud, hvit som et spedbarn på de stedene som solen aldri fikk se.

– Unnskyld……

Hun var blitt stående ubesluttsom i porten. Han snudde på hodet. Et øyeblikk sa han ingen ting, han ble ved å stirre på henne fra øverst til nederst som om hun var et dyr han ønsket å vurdere verdien av før han kjøpte det. – Hva vil du? spurte han. – Jeg vil snakke med Kritikos angående Felacha, det vil si om bukken, om han kan nøye seg med halvparten….- Far er for øyeblikket hos Gkeka og tar seg et glass, men si det til meg, det går for det samme. Er du barnebarnet til herr Dimitris, fra gården på sletten? – Ja, fra gården på sletten. Det var om herr Kritikos ville gi oss bukken i noen dager og mor sa…. – Er det geita som vil det, avbrøt han henne. – Vil hva for noe ? – Bukken, for faen, hva annet….vil hun det? Han spurte igjen og øynene hans boret seg inn hennes.

– Men jeg vet ikke- , sa hun uten å ta vekk blikket sitt. – Hvordan skal jeg kunne vite det-?

Da ble han flau. Han husket at han snakket med en pike som faktisk var fra gården på sletten, og han rødmet. – Du må være sliten, sa han etter en stund, og stemmen hans var ikke lenger brysk.- Kom inn og hvil deg litt. – Hun gjorde som hun skulle til å gå.

– Bukken, vi skulle kunne gi den….

Mannen så i været, regnet og talte på fingrene.

– Om ti dager-, sa han tilslutt.

– vil det være tiden dens-.

Hun gikk opp den lille trappen som skilte henne fra det skyggefulle rommet og befant seg sittende på en kiste dekket med saueskinn. De grønne vinduslemmene, laget av et trestykke, var lukket.

-Om ti dager, sa også hun fraværende-.

De ble igjen tause, den ene rett over for den andre, hun sittende på kisten mens han stod oppreist. Hun følte nærværet hans, følte at han var der, helt levende, med de solbrente armene og føttene og med den hvite huden der hvor solen ikke hadde sett. En gyllen flamme danset inne i henne, men knærne hennes var ved å svikte. Som om flammen var født av jorden og var i ferd med å stige langsomt opp i kroppen hennes. Den begynte i føttene og fortsatte videre oppover. Flammen var nå steget til brystet hennes og hun pustet med vanskelighet. Hun hadde lyst til å rope om hjelp, men mannen ville trodd hun var gal. Han var så ubøyelig denne mannen, han var som et stykke av en klippe, et vakkert tilhugget stykke klippe. Nesen, kjeven og, pannen hans var skåret i rette linjer, også skuldrene og sjelen hans. Ingen kurver. Og hennes kropp, som var helt avrundet, med myke og søte daler liksom jorden, og kjærlige høyder – som lengtet etter å bli forent med den andre – å la seg oppsluke av ham. Han, stående som blendet, foran hennes myke runde former, hadde lyst til å gråte. Han ønsket at han kunne falle oppå henne og gråte og gråte. Som om sjelen hans hadde samlet skyer i mange år og nå var regntiden kommet.

I samme øyeblikk kom det en bie flygende inn gjennom dørsprekken. Den var lys og gyllen som flammen inne i henne. Den fløy summende rundt, fjernet seg, kom tilbake og satte seg i håret hennes. Med en mekanisk bevegelse ville hun slå den vekk, men den ble.

– Au- , sa hun. Den hadde stukket henne i armen og brodden var blitt sittende igjen. Hun bøyet seg for
å se det vonde stedet og grøsset.

Han ble oppskaket. Med et hopp var han ved siden av henne. Deretter gikk han ut og hentet fuktig jord. Med den ene hånden holdt han overarmen hennes fast, og med den andre begynte han å gni stedet idet han smurte det inn med jord. Huden rundt ble rød og svulmet opp.

– Det kommer til å bli hovent, sa Maria.

– Det er ingen ting, sa han, selv om han hadde vondt inne i seg. Det gjorde ham meget vondt å se at hun led. Hodene deres nærmet seg hverandre, håret til Maria berørte øret hans. Kinnene hennes rødmet og øyevippene hennes var fuktige.

– Au, det gjør vondt, sa hun, – og jeg fryser. Hun så ham rett i øynene. Han bøyet hodet og fortsatte tålmodig å gni det vonde stedet. En strøm, sterk og primitiv, beveget seg nå fra hennes kropp og over i hans. Å gråte, å gråte, og å legge seg helt oppå henne.

– Jeg fryser, sa Maria igjen. Skjelvingen ble kraftigere og skuldrene hennes ristet. En så liten brodd hadde forstyrre kroppen hennes. Det føltes som hun brant og frøs over det hele, Øynene hennes ble fylt av tårer og skjelvingen ville ikke stoppe. Han la armen rundt henne.

– Jeg klarer ikke se på at et menneske fryser sa han, og stemmen hans skalv mer enn kroppen til Maria.

– Ikke engang dyr. Om vinteren når det er snevær får jeg lyst til å legge meg over alle dyrene som skjelver og varme dem med pusten min. Han holdt fremdeles armen rundt henne, stod der oppreist og følte rykningene i kroppen hennes. Skuldrene hennes ristet, og han presset henne hardt inntil seg. Det gjorde vondt, men hun nøt denne smerten. Hun vendte øynene mot ham. De ubøyelige hendene hans la seg omkring de runde formene hennes som var varme og gode som jorden. En slik nytelse hadde hun ikke kjent før og da kroppene deres ble ett oppe på saueskinnet, gråt hun. Regntiden var kommet. Hun trakk ham inntil seg av alle sine krefter. Hun ønsket å lide mer, enda mer, hun ønsket at undergangen skulle ha fullkommenhetens skjønnhet. Det syntes som om hun steg bratt opp til toppen av et fjell, og så all verdens skjønnhet. Da ropte hun, etterpå falt hun til ro og ble som en elv som i evigheter hadde fulgt det samme
elveleiet.

Da hun atter befant seg på Olivenvalléen, betraktet hun de fem parallelle veiene, valgte en,, begynte så å spasere rolig og langsomt uten å gå i sik-sak, uten at blikket hennes løftet seg fra jorden. Maria funderte, og når hun funderte, så hun ned. Den rødaktige jorden, maurene som kom og gikk, tuene deres, den rennende kvaen, alt dette hjalp henne med å utfylle tankene hennes. Hun så det, lærte, og trakk konklusjoner. Noe godt i deres verden var godt også for henne og noe som var ondt, følte hun at slik var det også for henne, og hun unngikk det. Mange ganger var tingene riktignok blandet sammen, fordi når et dyr fortærte et annet var dette uten tvil et onde for det svakeste, men på denne måten ble kanskje andre dyr og planter reddet. Riktignok visste hun at en maur som ikke arbeider ikke kan være medlem av maursamfunnet, at gresshoppen bringer ulykke, at sikadene vet hvordan de skal synge og omfavne sommeren med sangen sin, hvordan alle disse fødes, parer seg, føder, dør og blander seg med jorden, for så igjen å komme opp av den som de første skapninger. Hun visste også at hele bikuben tar vare på prinsessebien, vokter henne, og at spesielle tjenere bringer henne mat for at hun ikke skal bli trett. Når tiden for bryllupet hennes kommer, forlater hun bikuben, styrter seg ut i luften med stor kraft, med all den styrken hun har samlet over lang tid, og med en hel armé av droner bak seg. Hun flyr to, tre døgn uten opphold. Underveis faller dronene utmattet ned og dør, for at hun skal bli igjen med den ene, seierherren, for så å bygge sin egen kube og selv bli dronning. Den første tiden hvile og samling av nye krefter, deretter modningen av kroppen, invitasjonen til hannbiene, valget av den sterkeste etter alle de andres undergang, og til slutt fødselen, de endeløse fødslene. Maria tenkte ofte på denne ferden. Hun fant den heroisk, vakker og med en slags skjult tragedie, kanskje også hennes egen skjebne.

Hun forsøkte å reflektere over hva som hadde hendt for litt siden, og hvorfor. Tiden hennes var kommet, det var det. Mannen var en helt alminnelig tilfeldighet som hadde passert over kroppen hennes som skyene over jorden. Denne smerten og spenningen hadde hun søkt lenge. Når hun lå i den lyse engen sammen med søstrene sine, eller når hun hørte sangen fra froskene, og til og med når hun lå i sengen, lyttet hun etter et nattlig skrik, et utbrudd. Merkelig, disse nettene ventet hun at det skulle hende noe tragisk, og tanken hennes avviste det ikke, som den gangen hun som barn ropte midt i et mareritt og moren hennes kom til henne, dyttet på henne og sa:  – Våkn opp, våkn opp, du drømmer. Hun sukket da med lettelse og skuffelse  – Altså,  sa hun til Infanta, neste morgen, – så jeg i søvne at de kvalte meg. Ja, to hender presset seg rundt halsen min, presset seg rundt halsen min inntil…og hun lukket øynene vellystig. Nå skinte solen rett ned. Det var ingen skygge på veien, det måtte være middag.

–  Jeg må skynde meg, tenkte Maria, – de kommer til å bli engstelige. Hjemmet hadde hun glemt. Hun så for seg middagsbordet, bestefar, mor, tante Teresa, Infanta og Katerina. Hvordan skulle hun kunne se dem i øynene? Hun skammet seg ikke overfor seg selv, eller overfor Gud. For Gud var biene og sikadene og maurene, og det hun hadde gjort var ikke ondt i deres verden, men de andre, menneskene? Ville de se det, ville de gjette? Blikket til mor hvilte av og til tungt på henne, som om hun ville måle dybden i sjelen hennes. Og tante Teresas skjulte misstro. Tante Teresa likte henne ikke, det var hun sikker på. Bare bestefar og Infanta ville aldri merke noe, de to var alltid som om de var litt  på reise.  Med hensyn til Katerina, var hun nysgjerrig, og øynene hennes så mange ting.

– Du har en merkelig glød i dag, Maria, hadde hun sagt i morges, – ikke du, heller ikke øynene dine, huden din…..

Nå fylte denne gløden hele henne, hun følte at hun lyste over det hele. Hun gikk til bekken for å se, men vannet var urolig og kruset seg, det eneste som var kjølig. Hun stakk bena i det, skvettet mye vann på armene, på halsen og i ansiktet. Hvor det brant i leppene hennes og øynene føltes underlig tunge. Kroppen var imidlertid lett, en sitring gikk av og til igjennom den, men denne kom langt bortefra – en erindring.

– Mykere hud enn din har jeg aldri kjent, hadde mannen sagt til henne, – eller varmere.

På hjemveien var Olivenvalléen uendelig, oppstigningen bratt, det gav en følelse av stor lidelse,   Maria husket en angstfylt natt som Kristus tilbrakte bedende om ikke å måtte tømme den bitre kalken. Hvorfor minnet denne dagen i dag henne om denne natten, siden hun hadde fått smake nytelsen? Hun rettet seg stolt opp i den sterke heten, klar for å bære all verdens byrder. Kroppen hennes var sterk, og hun ville holde ut – likeledes sjelen. Men hvorfor, hvorfor tenkte hun at soningen begynte fra i dag?

Da hun skjøv opp tredøren til huset, roet hun seg ned. Rodia begynte å rope til henne at hun skulle forte seg for de andre hadde allerede satt seg til bords. Fra kjøkkenet kom lukten av varm giovetsi, og i en glassbolle lå årets første ferske fiken oppdelt. Hun gikk leende inn i spisestuen.

-Hva har hendt, barnet mitt, spurte mor og blikket hennes hvilte tungt på henne.

– Vi har vært bekymret.- Jeg la meg ned i skogen og sovnet. De løftet alle hodene, et øyeblikk, et sekund.  Deretter begynte de å spise. Hun gjemte hemmeligheten sin inne i seg. Hun så på dem alle en etter en, og det så for henne ut som hver av dem bar på en eller annen skjult hemmelighet. Bare Katerinas hemmelighet hadde kanskje ennå ikke fått en bestemt form. Da fikenbollen var tømt og bestefar hadde tent pipen, senket det seg en søvnig middagsstillhet over rommet.

–   Jeg vil gifte meg, sa  Maria høyt. Denne gangen hevet de alle blikket mot henne og holdt det der lenge. Tante Teresa reiste seg oppskaket, dreiet seg om to, tre ganger, som om hun ville ta noe, en tallerken, et askebeger, og glemte det. Infanta bleknet og mors blikk ble tungt og stirrende. Hun ventet på en forklaring. Bestefar holdt ikke opp med å røke, den lille søsteren gikk bort til henne og stilte seg ved siden av henne som om hun ville forsvare henne dersom det skulle bli nødvendig. Hun spurte som om hun var sjefen i huset:  – Elsker du noen, Maria?   – Nei, sa hun, – men jeg vil gifte meg. Stemmen hennes lød rolig og bestemt.

 STRÅHATTENE, KAPITTEL 5.

Mellomspill.

Slik gled dagene forbi uten at vi merket det før nå. Minnene og forventningene var nok for oss. Imidlertid våknet vi. Vi kunne ikke lenger stå stille overfor solen med halvlukkede øyne mens huden vår brant, for å følge med hvor mørkhudete vi ville bli. Heller ikke gledet vi oss som før over morgengymnastikken.

 

  KAPITTEL 6.

Marias bryllup.

            Siden i går har det vært like ved å regne, men det ser ikke ut til å komme noe. Det skyer til. Solen kommer frem, så skyer det til igjen, slik fortsetter det. Litt duskregn skal til å falle, men det blir i luften, idet det gir fra seg duften av sin forening med jorden som ennå ikke har funnet sted.

Trærne, står ubesluttsomme. De bøyer seg noen ganger hit, noen ganger dit. Røttene og stammene ønsker seg regn, bladene ønsker sol. Det mørkner, himmelen senker seg, alt senker seg. Dyrene er redde, hønene vagler seg, kaninene sitter samlet og slikker seg. Geitene kaster bekymrete blikk rundt seg. Også Mauroukos pleide å bli redd. Den lille halen hans hang ned, øynene hans ble bedende, det så ut som om han hadde glemt den ene tannen utenfor munnen, og han rørte seg ikke fra min side. Nå behøver han ikke å være redd lenger. Stenplaten som dekker ham nå er tung. Ingen vind vil kunne løfte den.

Det tordner. Et lyn. Vi lukker øynene for vi tåler ikke det sterke lysglimtet. Vi fryser, bare litt, men denne kulden er sterkere en sneen om vinteren. Stumme ser vi ut av vinduet, vi tør ikke gjøre en bevegelse. Vi holder pusten. Vi blir kvalt, et øyeblikk og vi er fortapt.

Så kommer regnet. En tåre som aldri når frem til øynene våre gjør oss lettet, vi ler.

– Deilig, sier bestefar, – veldig deilig.

For bestefar vil dette si at det er nyttig for trærne.

– Ja, veldig, sier tante Teresa, angivelig også for trærne, selv om det bare er fordi hun vi kunne vaske håret i regnvann. Mor sier ingen ting, hun møtte far på en regnværsdag.

Jeg skulle gjerne kunne løpe ute og fryde meg, men da ville jeg blitt klissvåt. Jeg sitter sammenkrøpet på sofaen som en katt. Uten tanker hører jeg regnet. Noe samler seg inne i meg, noe som jeg ikke kjenner, som fyller meg med glede og angst. Jeg slapper av bare når jeg synger, når jeg skriver noen ord på hvitt papir, eller maler fantasifigurer, mange sirkler, den ene inne i den andre, eller kløver med fire blad.

– Ta en bok eller et broderi, sier mor.  –  Jeg liker ikke å se deg med armene over kors.-

– Jeg kan ikke!

– Hva vil det si at du ikke kan.

– Det vil si at jeg kan ikke!

Blikket hennes tenner, siden blir det iskaldt. Mor kommer aldri så langt som til å bli virkelig sint, hun stopper like før, og dette er skremmende, det er som det kveler deg. Det ville vært nødvendig å slå meg, mor, for frekkheten min, for håndflaten din å falle tungt på meg. Jeg reiser meg for å be henne om unnskyldning, men jeg skammer meg og stopper. Jeg ser skjevt på henne, hun ser trist ut. Jeg går bort til vinduet og banker med fingrene på glasset. Jeg spiller en moderne melodi. Den venstre foten min holder takten. Blikket hennes kjærtegner ryggen min, hun har allerede tilgitt meg. Da holder jeg ikke ut lenger. Jeg løper ut av værelset for jeg skal til å gråte. Regnet fosser ned på meg. Håret mitt klistrer seg til tinningene. Mor må ha sett meg fra vinduet, men hun roper ikke på meg. Tiden går, langsomt blir jeg grepet av en lykksalighet som kommer etter tårene.

– Katerina, er du blitt gal?-

Det er Maria. Hun kommer ut av huset med regnkappen sin på og trekker meg i armen. Hun er meget kjærlig når hun ikke er opptatt med sitt eget jeg.

–   Du kommer til å dø av kulde, sier hun.   –    Du er våt, kom inn så skal jeg massere deg.

Ubesluttsomt følger jeg med. Hun tar av meg ett og ett plagg og hyller meg inn i en hvit badekåpe. Hendene hennes går sikkert over kroppen min, det varmer blodet mitt også.

– La meg være, sier jeg til henne.  – Deg, hva angår jeg deg.  Og som hun ser tvilrådig på meg: – Hva raker det deg om jeg blir syk? Hva raker det deg?

Kanskje, dersom jeg skulle bli syk, ville mor bli mer glad i meg. Hun ville løfte opp hodet mitt for å gi meg vann. Hun ville bønnfalle meg om å spise. Om kvelden, i mørke ville hun kjærtegne pannen min og rommet ville lukte av medisiner og blomster, og om jeg skulle få mye feber en natt, ville jeg si til henne….

– Du vet at fra tid til annen blir du slem, –  hvisket Maria til meg.

Hånden hennes la seg tungt på kroppen min, hun masserer meg sterkere enn før.

– Maria, hvem vil du gifte deg med, spør jeg henne da.

– Hva raker det deg! sier hun og ler.

– Men selvfølgelig angår det meg. Om kvelden før jeg sovner tenker jeg på dere. På deg og Infanta og mor og far og litt på tante Teresa og på bestefar. Hvordan skal livet vårt bli senere, spør jeg for hva skal vi gjøre? Fordi det er nødvendig å ha noe å gjøre, ikke sant, Maria. Regnet har sluttet, jeg merket det ikke med en gang. Trærne bare dryppet, og dråpene deres ble røde, gule og grønne i luften, regnbuens farger.

– Hva er det du vil si, Katerina?

– At vi ikke skal la solen brenne huden vår og la regnet gjøre oss våte.

– Vil du bebreide Gud, da? Jeg blir stum. Jeg ville ikke si det, jeg respekterer Gud.

– Vil du bebreide Gud, da, spør Maria igjen, og venter på svaret mitt som om livet henne var avhengig av det.

– Noen ganger tenkte jeg på Prometeus og……. Da brast hun i latter. Hun lo som hun aldri hadde ledd før.

– Den galskapen som du har! ropte hun.

– Kanskje du også gjerne ville bli Prometeus? Men hva mener du vi er? Maur er vi! Hør, maur! Hun blir alvorlig etter en stund, rynker øyenbrynene. Det er et usynlig skjold foran kroppen hennes. Jeg føler at hun forsvarer seg, mot hva? ….sannheten?

– Disse historiene begeistrer i hvert fall ikke meg, sier hun. Jeg ønsker å leve som planten og dyrene. Alt annet er bare falskhet.

– Hva annet, spør jeg, – jeg forstår deg ikke. Når det gjelder Prometeus refererte jeg til ham  fordi jeg husket en stiloppgave som de gav oss på skolen: Hvordan oppfatter dere  Prometeus.

Jeg reiser meg, jeg også, lukker meg inne i skallet mitt. Jeg rynker ikke øyenbrynene, halsen min snører seg sammen. Maria ser meg i øynene, hun vet at jeg lyver.

– Du forlanger fantastiske ting av livet, hvisket hun.  – Det gjør ikke jeg, fordi jeg vet at det er hverdagslivet som gjemmer den største kraften. Lydløst lukker døren seg bak henne. Badekåpen er glidd ned fra skuldrene mine, og fraværende betrakter jeg kroppen min. Regnet kom tilbake mot kvelden. Vi hadde ikke ventet det. Heller ikke Marios hadde vi ventet i slikt vær. Likevel kom han. Han ristet regnfrakken sin på kjøkkenet. Han kom tilsyne i døren til spisestuen  hvor alle satt rundt bordet og ventet på natten. Silhuetten hans som først ble stående korrekt i døren, dominerte et øyeblikk tingene. Plutselig fikk den en underlig kraft over stolene, over sofaen, til og med over maleriet på motsatt vegg, det som forestiller en hvilende kvinne som drømmer.

– God aften, – sa han. Vi hilste ham med glede, for vi var alle glade i Marios. Jeg hentet til og med et frottèhåndkle og begynte å tørke det klissvåte håret hans.

– Men som du plager ham da! sa Maria og Infanta snudde seg og så på henne og hun så også på meg. Marios lo.

– Nei, nei, det er godt! Hardere, Katerina! Slik ja……-

– Siden du er lege gjelder det å ikke være redd for en forkjølelse, ropte jeg og alle fant det morsomt og lo. Jeg angret at jeg hadde sagt det.

– Tror du at han likner på deg, sier Maria.  –  Å sitte ute mens det regner. Jeg husker ettermiddagen. Så annerledes jeg var……Jeg elsket ensomheten, jeg ville kunne tørre vanskelige ting, å glemme å spise og sove.  Menneskene omkring meg varmet meg nå. Jeg føler meg så trygg at jeg bare ville kunne følge en innskytelse som for eksempel å trekke Tante Teresa i skjørtet med en brå bevegelse. Rodia sauterer ris på kjøkkenet, og det lukter deilig. Dersom jeg virkelig en gang skulle gi meg ut på en reise rundt jorden ville jeg ikke ha Rodia til å lage mat til meg.

– Marios, vil du spise sammen med oss i kveld, foreslo mor.  – Det vi har?-

Hun bøyer seg og ber Maria lage i stand en porsjon eggekrem. Maria reiser seg. Litt etter reiser også Marios seg, angivelig for å se om regnet har stoppet, selv om lyden av det høres tydelig. Han åpner verandadøren og går ut i hagen. Kjøkkenet ligger bakerst i huset. Det lyser fra det tente ildstedet. Flammene leker i ansiktet til Maria. De får det til å forandre uttrykk, selv om intet er forandret inne i henne. En skygge over øynene får dem til å se triste ut, en annen forstørrer munnen og får den til å se leende ut. Alt sammen, i full forvirring leker der på huden hennes, på pannen hennes, og på kinnene hennes. Og de er alle de samme, flammene og skyggene deres. Hver enkelt av dem gjør ansiktet til Maria forskjellig som om det føler ting det ikke føler, ser ting det ikke ser og aldri vil få se, og alt dette samler seg og erhverver en kraft som ikke går dypere enn huden hennes. Håret hennes gir inntrykk av rødt, innimellom gyllent. Når hun fjerner seg fra ilden blir det mørkt. Da berører et farlig mørkeblått gjenskinn det, det fjerner seg, for så å berøre det igjen, som om en blå hånd stryker over det og kjærtegner det. Marios ville gjerne fange dette gjenskinnet inne i hendene sine, men gjenskinnet lar seg ikke fange, og sorgen griper ham. Hvordan kan noen virkelig lese anatomi hele ettermiddagen for så å plassere det som han lærer regelmessig i hjernen, på samme måte som han rydder skuffene i skapet sitt. Hvordan han plutselig kan få over seg denne lysten til å gripe et slikt gjenskinn, og hvordan kan denne lysten være så besettende. Han setter seg der utenfor kjøkkenet og ansiktet hans blir klissvått uten at han tar notis av det. Maria beveger seg frem og tilbake. Hun tar to egg fra tredje hylle, knuser dem i en dyp tallerken og begynner å røre. Føttene hennes i de lave sandalene hviler fast på gulvflisene. Inntil midjen er hun ubevegelig. Hun beveger imidlertid den høyre armen sin, skulderen, og brystet hennes bølger. Marios ville gjerne la seg fortære inne i denne bølgen. Halsen hans ble tørr. Dersom han hadde løftet hodet, ville han kunnet slukke tørsten med regnvannet. Maria vet ikke at de andre ser på henne. Hun heller de piskete eggene i melken som står på varmen, tar en skje og rører. Øynene hennes er som naglet til flammene, hun glemmer seg. Hun lar skjeen stå i kasserollen, griper seg om midjen med begge hender og lener seg bakover. Hun strekker seg som en bue. I et slikt øyeblikk ville hun gjerne befinne seg i hytten til Kritikos. En ettermiddag hadde hun begynt å gå. Hun hadde sovet meget denne ettermiddagen og hun hadde drømt underlig. Straks hun våknet, varm som hun var etter søvnen, dyppet hun seg i bassenget for å avkjøle seg. Men drømmene lot seg ikke skylle bort med vannet. Hun løp opp til rommet sitt, tok hurtig på seg en kjole og gikk ut.

Hun stanset midtveis i Olivenalléen. Dersom hun gikk til ham igjen og passerte dørstokken hans enda en gang, ville hun aldri kunne gå ut derfra igjen, og det å være der for alltid hadde hun ikke lyst til. Hun satte seg på en gammel oliventrerot og gråt meget. Kroppen hennes var full av lengsel. Kroppen hennes var full av lengsel, Marios så det. Kanskje…..

– Maria!

Hun snudde seg brått, skremt. Blikket hennes var et øyeblikk hatefullt.

– Hvorfor kom du inn på denne måten? Hvorfor kom du inn slik? Spionerer du på meg?

–  Jeg beundrer deg, Maria.

Stemmen hans er rolig og forsiktig, fordi han ikke kan gripe det blå gjenskinnet. Maria vet det og forakter ham for det.

– Klissvåt igjen! Gå og tørk deg . Marios går opp det siste trappetrinnet og setter seg på stolen ved siden av døren. Da skjer det noe, som en forandring inne i ham. En kraft som han ikke vet hvor kommer fra, griper ham. Han konsentrerer seg helt om det han ønsker å uttrykke.

– Jeg ville foretrekke at barna våre likner på deg. Du er vakrere og sterkere.-

Stemmen hans er avslappet med en ro som skremmer Maria. Hun skal til å le men latteren blir kvalt i halsen hennes. Hun skal til å ta et skritt, men føttene hennes beveger seg ikke. Det ser ut som om de er naglet til gulvflisene.

Marios tar med langsomme bevegelser frem en pakke sigaretter fra lommen og tar en.

– Jeg glemte lighteren min på kontoret, sier han. Vil du
være snill å gi meg et stykke kull til å tenne med.-

Mekanisk tar hun en ildtang, velger ut et trestykke som er blitt til kull og nærmer seg lydig. Hun føler for første gang, at hun, den sterkeste, vil underkaste seg ham fordi hun vil bære vekten av barna hans under hjertet sitt. Denne tanken passerer som et lyn gjennom hjernen hennes i det øyeblikket hun rekker frem hånden med den glødende kullbiten. Det finnes ennå et håp, å kaste tangen ut gjennom den åpne kjøkkendøren. Å se den tente kullbiten sprette ut i natten og falle på bakken. Der, en bevegelse. –  Dersom jeg tar enda et skritt for å gi ham ilden, vil jeg bli konen hans. Jeg ville bare kunne følge en innskytelse og kaste den med en brå bevegelse. Hånden hennes skjelver. Et øyeblikk spør hun seg selv hvorfor bryllupet hennes med Marios skulle være uløselig forbundet med det brennende kullet. Hun tar skrittet, hånden hennes nærmer seg Marios som i mellomtiden har reist seg, bøyer seg og tenner sigaretten.

– Vet du, jeg er ikke jomfru, sier hun som for å hevne seg.

Marios bleknet, han ble helt hvit…..Han vet ikke hva han skal si, som om han skammet seg over at Maria ikke var jomfru.

-Jeg elsker deg, Maria,-  sier han etter en stund. Da legger hun hånden sin på skulderen hans

og ser ham inn i øynene. Blikket hennes har uttrykket til besluttsomme mennesker, selv om beslutningen gjelder liv eller død.

En morgen i soloppgangen kom Nikitas ridende på en grå hest. Vi så ham fra terrassen allerede før han kom frem. Han hadde stoppet hesten oppe i høyden og stod der urørlig. Etter en stund satte han sporene i hesten og red nedover i galopp.

Vi hadde akkurat våknet og strakte armer og ben i solen mens vi hoppet opp og ned, fordi Maria og Infanta, som gjorde seg viktige hele dagen, danset ved det første synet av dagen. Vi hadde på oss blekrosa nattkjoler, og soloppgangen hadde den samme fargen.

– Han kommer for å kappride med meg, sa Infanta.

– Hvordan vet du det?

– Dere skal få se.

– Kanskje han tar veien herfra og over til eiendommen til Lousis?

– Nei, her kommer han.

Vi rakk ikke å si noe mer, fordi Nikos hadde stoppet foran treporten og ventet på at Giorgis, gartneren skulle komme og åpne. Her ovenfra så vi bare det lyse hodet og den velskapte baken til hesten hans.

Det var en hoppe som het Victoria og som Nikitas kalte Viki. Den var vakker med blank pels som noen steder var skinnende hvit og andre steder nesten hvit, heller grå, og det grå var igjen på noen steder lysere og andre steder mørkere, nesten sort. Denne hesten fikk meg til å tenke på hvor mye hvit likner sort.

Vi har kjent Nikitas i mange år. Han  bodde i den øvre delen av Kifisia, Kefalari, og var venn av Marios, Stefanos, og Emilios. Vi hadde vært hjemme hos ham og han hadde vært hjemme hos oss noen regnfulle høstlige ettermiddager, da vi samlet oss alle, Stefanos, Eleni, Margarita, Emilios, rundt en grammofon som vi sveivet opp, skiftet plater på og danset. Alene, og på denne tiden, hadde han aldri kommet før. Infantas øyne skinte, iveren etter kappestriden var synlig i dem. Selv om de alltid var tørre, som om hun ikke kunne gråte, dekket et lett fuktig slør dem som fuktig hud. I den grønne fargen deres som minnet om bunnen på et gjengrodd tjern, kom det tilsyne noen bitte små prikker som mørknet etter en stund, ble brune og deretter mørkegrønne og forsvant, i det minste for oss som ikke kan skjelne det grønne inne i det grønne. Med begge hender løftet hun håret sitt som rakk henne til skuldrene og lot det distré falle.

– Jeg går og gjør meg i stand, sa hun.

Da vi kom ned, vi med sommerkjoler og Infanta med de kamelfargete buksene og den mørk kamelfargete skjorten, så vi Nikitas på verandaen. Tante Teresa spurte ham heller kjølig hvordan han hadde fått ideen å ride om kapp med Infanta.

– Det var pikene som foreslo det den gangen hos Marios
og…….

– Ja, vi sa det til ham, ropte jeg idet vi kom ned, ikke
sant, Infanta?

– Ja, visst, god morgen Nikitas, hvordan har du det.

Nikitas hadde på seg en blå skjorte, og han hadde blå øyne. Pannen hans var bred og avrundet, og håret hans var lyst, meget kortklippet og gredd bakover. Når det blåste stod det rett opp og ned i luften som pigger på et pinnsvin.  Han var ikke vakker men han hadde vakre hender.

– God morgen, Infanta, hvordan går det?

Etter dette visste vi ikke hva vi skulle si, vi kom ikke på noe.

– Jeg går og gjør Romeos klar sa Infanta tilslutt.

Vi så dem dra av sted. Til å begynne med gikk de i skrittgang og snakket ikke sammen.

Vi var opptatt med bryllupet til Maria hele denne tiden. Bestefar ble som ung igjen. Han tilkalte ingeniør og byggmester og satte i gang med å bygge et nytt hus til henne på eiendommen.

Han overvåker selv arbeidet, han ser på stenene som blir stablet og måler avstander. Den dagen vi la ned den første stenen, slaktet de en hane og blodet fra den farget grunnmuren. De sier det betyr lykke.

I mellomtiden forbereder mor brudens utstyr. Tante Teresa hjelper henne sammen med en sydame som kom fra Aten. Maria går lange spaserturer alene, og når hun kommer tilbake prøver hun foran speilet en blå nattkjole og en hvit underkjole og sier med stor nøyaktighet hva hun liker og ikke liker.

– Denne folden, må mer til høyre, og denne rynken må være litt smalere, og beltet må strammes til i livet, slik. Hun snur seg hit og dit, tar ennå et speil for å kunne se hvordan plagget faller bak, hun stryker hendene tett over kroppen sin, som et kjærtegn ovenfra og ned og på siden for å se om snittet er vellykket. Hun betrakter seg selv med beundring og skjuler det ikke. Om hun hadde vært alene, ville hun kanskje ha kastet det siste klesplagget og danset splitter naken foran speilet, fullstendig tilfreds med denne skjønnheten som var hennes eget bilde, idet hun ikke hadde andre ønsker i øyeblikket. Hun ville føle den fullkomne atskillelse fra alt annet, hun ville være enestående. Den nakne kroppen hennes ville være alt som fantes i verden. Alt dette ville ha den nyfødtes uskyld, hvis viten stoppet ved sitt eget jeg.

– Gult kler meg bedre, mor, syntes du ikke? Marias stemme var fyldig som kroppen hennes.

– Ja, gult kler de mørke.

– De mørke har alltid størst ynde, innskjøt sydamen som selv var mørk som en sigøynerske.

Lyden av saksen hørtes, rommet var fult av tøystykker, hvite, rosa, blå og andre med blomsterbuketter i alle farger. Jeg flakket ubesluttsom rundt i alt dette, plukket opp et tøystykke nedenfra, lot et annet falle, satte meg ned og lyttet til sydamen som fortalte om seg selv. Tre kjærlighetshistorier hadde hun i livet sitt stakkars, alle ulykkelige.

Om noen kunne gi form til alt dette, å få det til å leve også etter at det hadde dødd…… Jeg blir opprørt av å høre når de forteller om menneskers liv og om menneskers skjebner, også når det gjelder de enkleste ting. Jeg føler at de har en større betydning enn det som virkelig skjer, en fortsettelse, en videreføring.

Det at Nikitas kommer tidlig om morgenen rett som det er, er noe som har betydning for oss alle, og det vil også ha betydning når han slutter å komme, kanskje enda større, for menneskenes liv er som en lenke.

– Godmorgen, Nikitas, hvordan har du det, – sier Infanta idet hun ser ham
komme.

–    Godmorgen Infanta, hvordan har du det?-

Etterpå tier de litt, så tar de hestene sine og drar av sted. De fortalte oss aldri hvem som vant kapprittet, og sant nok, vi var heller ikke særlig interessert i å vite det, fordi vår viktigste oppgave var bryllupet til Maria.

Det går fremover med det nye huset, og likeså med utstyret. Alle gleder seg. Maria er rolig. Til og med far gledet seg da han fikk vite det. Det syntes faktisk som om han ble rørt, fordi han begynte straks å snakke om en ny oppfinnelse uten å spørre om enkeltheter ved bryllupet. En annen ville kalt det likegyldighet. Likevel, om sine egne saker sa han ingen ting. Likevel, det var ett eller annet. En dag jeg gikk for å treffe ham på kontoret hans, forvirret som jeg var da jeg befant meg på et mørkt sted etter det sterke sollyset utenfor, skjelnet jeg noe tåkete, en lys vakker kvinne som idet hun så meg nærme meg, hilste hastig og forsvant. Om kvelden sa jeg det til mor. Hun begynte å spørr meg ut, om damen var høy eller lav, om hun var vakker og hvilken farge det var på øynene hennes.

– Jeg så ikke øynene hennes, jeg rakk det ikke, svarte jeg,  –  men håret hennes var lyst, og hun var vakker. Det så ut som mor ble lei seg.

– Nei, ikke så vakker, sa jeg videre,  – heller iøynefallende.

Marios kommer ofte om kvelden og holder oss med selskap. Det er dager da han er munter, og andre som han er trist. Maria er den samme hver dag, bare at det så ut som noe flammet inne i henne.

– Du må ikke tro jeg er lenket til deg, sa hun til Marios en stille kveld i hagen.

En trang til å unnslippe….Hun vet at det er den siste muligheten.

– Jeg binder ingen i lenker, Maria, du er fri, om du ikke har lyst til at
vi skal gifte oss.…….

Hun bøyer hodet tvilrådig over ordene sine, over det hele. Hun søker øynene hans i mørket og hånden hans. Hun griper den og klemmer den.

– Ikke hør på meg, Marios. Jeg vet at jeg skal bli konen din og jeg vil
det.

Marios går. Han frykter og håper. På veien forsøker han å huske hva de sier, de store filosofene og de store legene om den kvinnelige sjel. Teoriene roter seg til i hodet hans. Han klarer ikke å tilpasse ordene deres til livet. Han ser at faren hans ikke lenger forsøker å forstå moren hans. Den ene dagen åpner Lora Parigoris døren for en fattig, gir bort kjolen sin og gråter over elendigheten deres, og ved bordet spiser hun ikke. Den andre dagen bebreider hun tjenerne fordi de åpnet for en av dem.

Det er som om Lora føler vemmelse ved elendigheten. Der på barndomstidens øy var alt skjønnhet. Hun bodde i det vakreste huset, enhver gjenstand – en stol, en lampe, en tallerken – var også et kunstverk. Om kveldene samlet de seg alle rundt den store lampen og snakket om musikk, malerkunst, og poesi. En lett varme rørte ved hennes da. Moren hennes sang, hun hadde vakker stemme. Men etter at hun kom til Aten, sang hun ikke mer. Hun sminker seg selv om hun nærmer seg de 65, og hun går på konditorier i sentrum av byen. Hun spiller også kort. Lora får henne til å snakke med henne om det gamle huset, hun minner henne om lysekronen i salongen, vinduet som vendte mot havet……

En gang begynte hun også å fortelle til Giannis. Det var på verandaen om sommeren. Giannis hørte på som man hører på et annet menneske fortelle om noe som engang har hendt. Da stanset hun, av frykt for at denne fjerne måten han lyttet på muligens også skulle gjøre hennes egen erindring fjern. Og denne erindringen løftet henne til Guds øyne, det visste hun, og den hadde en egen plass i sjelen hennes, på samme måte som av hele huset, var det hjørnet like foran vinduet på værelset hennes som også var en spesiell plass for henne. Det var et hjørne som hadde en lenestol, et lite skrivebord, og en hylle med bøker med blomster og gamle fotografier, og der bak et fotografi var en eske full av konkylier. Den gangen dro hun avsted med de andre barna om ettermiddagene og hun gikk i timevis på stranden. Det var konkylier som glimtet og var synlige på lang avstand, og andre som lå nede i sanden og gjorde det nødvendig å bøye seg og grave med hendene for å finne dem. Venninnen hennes, Ernestina, fant de fleste. Imidlertid forærte Spiretos Lora sine egne konkylier, i hemmelighet. Dette hendte på tilbakeveien. Hun takket ham med blikket sitt. Hun så på ham, hun vendt mot havet, han vendt mot henne. Kroppen hans og ansiktet hans ble borte foran henne, men de sorte øynene hans vokste, vokste og ble til to mørke faste ensomme punkter i havet.

Lida fant engang disse konkyliene og fikk lyst til å ta dem. Fru Parigoris rev imidlertid esken ut av hendene hennes og sendte henne et rasende blikk.

–  Mor er merkelig, jeg har vært redd henne av og til, –  sa Lida til Marios den kvelden og Marios lo litt fordi han husket spaserturen til bekken da han som barn bleknet overfor det frådende vannet og gikk for å klynge seg til halsen hennes mens hun forble ubevegelig. Hun la ikke armene sine rundt ham, en bok ventet åpen ved siden av henne, øynene hennes ble grå. Da hun om kvelden ved sengen overøste ham med kyss, varmet det ikke hjertet hans ensomheten hadde spredt seg inne i ham fra det øyeblikket som skyggen som kom før natten hadde lagt seg over bekken. Denne skyggen fikk det til å mørkne så hurtig at mange ganger ble det helt mørkt før de har var ferdige med oppstigningen og kom ut på den åpne sletten. Marios tråkket på noen skarpe stener så det gjorde vondt og stortåen hans som stakk frem fra sandalen blødde ofte av en eller annen torn. Imidlertid, i løpet av et øyeblikk, befant de seg i lyset på den åpne sletten, borte fra elveleiets mørke. De møtte dagen. Marios begynte å synge. Lora presset boken under armen. Hun fikk lyst til å løpe på sletten, løpe helt over den, falle ned på den andre siden og sove. Da begynte også hun å synge melankolsk.

– Som å komme tilbake fra eventyrland, sa herr Parigoris som pleide å vente på dem på verandaen. Kinnene til Lora var nesten rosa, og på håret hadde hun iris. Marios holdt iris i hånden og hadde et skeptisk uttrykk.

– Så dere noen drager eller elvenymfer da?  De ble forvirret begge to, de kunne
ikke få frem noen ord. –  Men hva har hendt, Lora?  Er du nervøs igjen?  Han mumlet fremdeles noe mens hun distré kjælte for blomstene i vasen. Etterpå tok han lille Marios, satte ham på fanget sitt og viste ham fotografier av alle dyrene og plantene i verden og fortalte ham om livet deres og vanene deres. Morens ord la seg på sinnet til Marios som en angstfull bitterhet. Farens ord etterlot en ro som nesten var lykkelig. Allikevel foretrakk han morens ord.

En aften han hørte latteren til Maria i nærheten av bassenget, syntes han merkelig nok – at han hørte moren sin som lo, selv om stemmene deres ikke liknet hverandre. Bryllupet fant sted på slutten av sommeren. Det var en mild deilig dag. Det var ikke sol, heller ikke var det overskyet. Det var verken varmt eller kaldt. Bladene hadde ikke begynt å falle. Noen var grønne, andre var gule, og igjen andre rødmet . Alle slektningene også far var kommet. Far hadde ikke sett huset på tre år, siden den gangen jeg var alvorlig syk og han kom hver ettermiddag etter arbeidet sitt, tok en stol, satte seg ved siden av meg og så på meg.

– Hvordan har du det, Miltos, sa bestefar til ham bryllupsmorgenen. Tante Teresa hilste ham kjølig og høflig og mor sa  –  Gratulerer med dagen.  – Gratulerer med dagen, sa også far med vanskelighet og uten å se henne inn i øynene. Etterpå fjernet de seg litt fra de andre og de to gikk noe skritt i alléen. Det var første gang som jeg så dem side om side. Mor var så vidt litt høyere enn far.

– Han ser ut til å være en bra gutt, –  ja han er en bra gutt, både av familie og
utdannelse.

– Elsker de hverandre?

– Han har elsket henne siden han var liten.

– Hun?

– Også hun, siden hun ønsket å gifte seg med ham. De er så underlige, barna, Miltos. Du kan ikke forstå deg på dem. Anna sukket og så ut i et fjerne. Som om ikke også hun var å bebreide for det? For at noen skal kunne komme til deg, er det nødvendig å gjøre noe for å komme ham i møte. Dette første skrittet kunne hun aldri ta overfor noen, verken over for faren sin, heller ikke overfor Teresa, heller ikke over for Miltos, og heller ikke over for barna. Til og med når hun spilte for dem på pianoet, passet hun på at anslagene var rene og jevne for ikke å avsløre noen innrømmelse, ingen tilnærmelse. Imidlertid, når hun var alene i skumringene og det siste lyset av dagen falt på de hvite tangentene, mens hele resten av rommet lå i skyggen, glemte hun seg, hun kunne glemme seg bort og ta det første skrittet. Men da fantes det ikke andre mennesker i nærheten som kunne komme henne i møte, og det første skrittet fikk ingen betydning. Allikevel, en ettermiddag hadde døren åpnet seg brått og
Katerina hadde falt henne i armene som en virvelvind.

– At kan du kan spille slik, mamma?  Spill den igjen, spill den igjen!  Kinnene til Katerina var røde og øynene fuktige.

– Spill den igjen, mamma, kom!

– Det var ikke jeg som spilte, hadde hun svart,  –  jeg hadde satt på radioen, hadde hun hvisket, og kulden hadde spredt seg inne i henne.

– Du kan ikke forstå deg på dem, sa hun igjen,  –  de
har noen ideer.

– Barna i dag har krav til livet, sa faren, – også mot og uavhengighet. Dette er meget farlig.

– Også vakkert.

Far ville kunne laget den mest fantastiske maskin i verden, men han arbeidet i en bank.

– Jeg var redd for de store tingene, sa han stille.

– Og likevel, den gangen da, som…..som vi var glade i hverandre, da ville du kunne ha gjor store ting.

– Kanskje da.

De var kommet til lysthuset med sjasminene.  Mor stoppet et øyeblikk og så seg rundt. Hun lo litt nervøst.

– Husker du……… sa hun.

– Ja, jeg husker. Han lo også trist. –  Vet du Anna, jeg tenker på å gifte meg, sa han etter en stund I mellomtiden forberedte vi oss, og vi hjalp også Maria med å kle seg. Hun hadde ikke lyst til å bære brudekjole og slør.

–      Dette er ting som hører hjemme i gamle dager,  hadde hun sagt. –  da pikene var kyske som liljer. Hun hadde på seg en kjole i dus blå farge, pyntet med hvite blomster.

–       Nå blir jeg kysk som liljer sa hun leende, men da vi også skulle til å le, ble hun alvorlig med en gang, og så
rett frem foran seg: Det er vakkert at en er kysk, ikke sant Katerina?

Infanta så tankefullt ut av vinduet.

– Men ikke med uskyldigheten til Infanta, du forstår, Katerina, ikke sant?

– Ja noe som er inne i oss, sa jeg og tok kammen for å gre henne. Infanta snudde seg mot oss som om hun hadde lyst til å si oss noe av stor betydning. Ansiktet hennes var langt og smalt, veldig tynt, og kinnene hennes bleke.

– Kanskje Nikitas er kommet, spurte hun. Et opprør
begynte å vise seg i øynene hennes.

– Vi vil finne Nikitas i kirken sammen med Petros og Emilios. Disse tre av vennene til Marios vil komme og av venninnene til Maria, Margarita og Eleni. Jeg liker å gre håret til Maria, å dra børsten gjennom det, å se det mørkne ennå mer og skinne. Hun har et fantastisk liv i håret sitt.

– Skal du ha barn, Maria?

– Ja, en fem seks stykker, svarer hun helt naturlig.

Hun reiser seg opp og stiller seg foran speilet. Bena hennes er lange og velskapte. Kroppen hennes hviler på dem i fullkommen balanse. Hoftene er runde og velformete. Midjen er slank, og brystet vokser ut fra kroppen som kronbladene fra stilken på en blomst, fritt og stolt. Jeg hjelper henne på med den blekblå kjolen. Så snart hun har fått den på seg, får ansiktet og kroppen hennes et uttrykk av ro og helhet. Brystet stikker seg ikke så tydelig ut, hoftene er mer diskrete, håret mindre skinnende. Infantas kjole er meget lyst pistasiefarget, og min korallrød. Infanta begynner ikke å kle seg. Hun stirrer oppslukt ut av vinduet. Vi nærmer oss vinduet vi også og ser ned i hagen, i lysthuset med sjasminene er far og mor. De sitter tause på trebenken. Plutselig bøyer far seg og kysser henne på hånden.

I Panangistakirken fant vi alle slektningene samlet. Den er en liten fattigslig kirke Panangista, med gamle falmete ikoner på de hvitkalkete veggene. Den har en gårdsplass med to sypresser og en gammelprest som roter med ordene sine. Mange ganger i skumringen, når jeg kommer tilbake fra spaserturer, går jeg inn og setter meg på benken nær vinduet og ser på lyset som utenfor er diffust og spøkelsesaktig. Når det kommer gjennom det mangefargete glasset blir det en rød gul og grønn stråle som jeg lar falle på meg. Inne i meg oppstår det da et nytt lys, som vibrerer gjennom luften for så å forene seg med det andre. Jeg lar meg synke ned i glansen som i et bad. Dette er min bønn.

Moren til Marios kom oss straks i møte. Hun så rørt ut. Hun skulle til å omfavne Maria ømt, men angret seg i siste øyeblikk. Hun tok henne bare rundt skuldrene og kysset henne på høyre og venstre kinn. Hun bar en hvit kjole, meget ungdommelig pyntet i livet med en liten bukett falske unaturlige blomster. Hun bar også et halskjede og øredobber av perler. Håret hennes var kastanjeblondt, gredd omhyggelig bakover. Det var fyldig bare litt over pannen, formet som en myk bølge og stanset brått i en hårspenne. Øynene hennes er blå uten gnist som om livet rundt henne ikke har noen betydning for henne. Hun lever i fortiden Lora Parigoris, nostalgien nærer henne. Når denne kilden tørker inn og hun bøyer seg over den med engstelse uten å kunne få noe opp fra den, søker hun livet i bøkene med den samme engstelsen. Den tiden hun ikke leser funderer hun over bøkene og er som om hun befinner seg langt borte. Noen ganger ved bordet glemmer hun å spise. Andre ganger snakker Giannis til henne og hun svarer ja, ja, uten å legge merke til hva han sier. Alt dette får henne til å tenke at hun ikke er skapt for et slikt liv, og for hvilket liv hun egentlig er skapt, kan hun ikke engang si selv.

– Du er meget vakker i dag kjære, sa hun til Maria og betraktet henne grundig fra øverst til nederst. Det blå kler deg fantastisk selv om jeg ville foretrukket at du bar hvitt.

– Mor, ikke begynn med svigermorsnakk nå, sier Marios leende med skinnende øyne.

– Tante Aglaia bøyet seg mot øret til tante Aspasia for å si at i gamle dager bar bruden vanligvis hvitt, men hvordan det enn
forholder seg er det uhørt at svigermødre skal være kledd i hvitt på bryllupsdagen.

– Hvit med rosa og lilla blomster…….Hun forsøker å se ut som en småpike. Kan du forestille deg at i forgårs så jeg henne midt i sentrum av Kifisia med en rose i håret, og en annen dag…..

Marios og Maria stod side om side rett opp og ned som tente lys og hørte på ordene til presten. Marios så fraværende ut, mens Maria passet på hvert ord som om hun skulle følge med i en skoletime for å lære noe godt. Jeg begynte å gråte litt og visste ikke hvordan jeg skulle skjule det. Jeg hørte far som tok frem lommetørklet sitt og pusset nesen kraftig. Mor, ved siden av meg gråt stille og forsøkte å skjule det. Bestefar forble uanfektet. Til slutt bøyde han seg mot
bestemor og hvisket noe om oldebarn. En eller to ganger snudde Nikitas seg og betraktet Infanta. Petros så på meg hele tiden. Idet vi kom ut av kirken kom han mot meg og sa:

– Endelig, i dag har du på deg en rød kjole!

Det betyr ingen ting, svarte jeg ham, og det hadde vært bra om du ikke hadde skjemt meg ut der inne i kirken med å se i min retning hele tiden.

– Jeg så ikke på deg sa han leende. Jeg så på en vakker engel som var malt på veggen ba hodet dit.

Vi kysset Maria og Marios alle sammen og ønsket dem alt godt. Etterpå gikk vi langsomt nedover veien. Onkel Agisilaos begynte med vitsene sine. Elli, som ikke hadde sagt et ord siden morgenen, tilstod for meg at hun var forelsket og at også hun veldig gjerne ville gifte seg. Straks sa tante Teresa at når et menneske binder seg til et annet vil det aldri oppnå fullkommenheten.

– Men hva er fullkommenheten, tante Teresa, spurte jeg. Hun svarte meg ikke, men fortet seg videre. Foran oss spaserte Marios og Maria. De holdt hverandre i hånden. De så rolige og lykkelige ut.

Maria lukket ikke øynene denne første natten. Hun gav ham varmen sin, men forble selv kald. Bare håndflatene hennes brant. Åpne la hun dem på kroppen sin for å varme den. Hun begynte fra halsen og fortsatte nedover til hun kom til føttene. Pulsen hennes banket, hun følte den overalt, på håndleddet, i magen, i tinningene, i brystet, som om hele hun var en klokke som arbeidet monotont i natten. Hun holdt seg over hjertet for å få det til å holde opp, presset hånden mot tinningene, men slagene ble bare sterkere. Og det var som de ikke kom fra hennes indre, men fra en fremmed kropp og det plaget henne at hun hørte dem. Marios lå ved siden av henne og hadde sovnet. Varmen hadde han tatt fra henne og lukket inne i seg. Ansiktet hans var rolig, det mørke håret hans var falt ned i pannen mot de lukkete øyelokkene og over leppene hans lekte smilet til et barn som drømmer om vakre leketøy.

De få morgenskyene var drevet bort. Luften var klar og gjennomsiktig, fordi det var en dag etter fullmåne. Inne i rommet var hver minste krok opplyst. Lystrålene nådde puten og øynene hennes. Hun flyttet seg litt til venstre for å finne skygge, deretter litt til høyre, snudde seg hit og dit. Hun var omgitt av lys. Det fløt over ansiktet hennes, gjemte seg i halsgropen hennes. Håret hennes badet seg i det som i iskaldt vann, og hun frøs og frøs…..

Etter en stund kommer også månen opp og stod rett over for henne. Ansiktet dens lo først, etterpå ble det sint. Det fantes også øyeblikk da ansiktet ble til to som kysset hverandre. Da hun var barn forsøkte hun intenst å skjelne det stedet hvor leppene møttes. Hun satt på baksiden av huset på stenbenken ved kjøkkenet og ventet. Et tåket lys, vagt i begynnelsen lyste opp bakkekammen på den andre siden som avtegnet seg klart ettersom tiden gikk. Dette lyset hadde ingen farge. Senere, hun visste ikke akkurat i hvilket øyeblikk, ble det rosenrødt, og når det rosenrøde ble oransjefarget, kom månen frem. Denne tiden kunne ingen få henne vekk fra stenbenken. Hun drømte at mannen og kvinnen kysset hverandre i den fjerne himmelverdenen.

– Se som den ler, sa Katerina til henne. Hvordan er det mulig at hun kan se to triste ansikter mens Katerina ser et som ler?

Hun kunne ikke sove. Hun lå på ryggen med vidåpne øyne og så ut i den sovende hagen. Det var en natt uten vind. Marios strakk også frem armen sin og la den rundt henne. Hun måtte ha ligget urørlig siden han hadde kunnet sovne.

Søvnløsheten hennes liknet bedøvelse. Hun så, hørte og tenkte, men det var som om et slør dekket følelsene hennes, som om det fikk forskjellene mellom dem til å forsvinne slik at hørselen ikke skilte seg fra synet, og tankene ble uklare fjerne og fremmede.

Mot daggry slo den tanken henne at hun elsket Marios. Derfor hadde hun giftet seg med ham.

STRÅHATTENE  7. KAPITTEL.

”Høst”

Etter Marias bryllup ble det høst. Dagene ble kortere mens jeg disse ettermiddagene gjorde meg i stand til å gå ut og spasere fordi i det skyggefulle kjølige rommet mitt savnet jeg varmen og lyset. Jeg stoppet en kort stund på terskelen, alltid med den samme overraskelsen og bekymringen fordi jeg så at solen snart ville skjule seg bak fjellet.

På denne tiden får imidlertid alt en skjelvende skjønnhet. Furutrærnes nåler kunne skjelnes en og en, i motsetning til gresset nedenunder som så ut som om det var en enhet, et sammenhengende, rundt skall som ville dekke hele jorden, lik skallet på en appelsin. Geitene som beitet rundt omkring så ut som de var sendt av overnaturlige vesener som hadde overnaturlige krefter som hvert øyeblikk ville kunne bryte løs. Pelsen deres skinte. Blikket deres fikk en merkelig ro, en skremmende ubevegelighet. Da jeg så på dem mens de siste solstrålene falt på dem, syntes det meg som de plutselig forsvant, som om kroppene deres oppløste seg og ble til den disen som innhyllet trærne, men det var bare fordi jeg hadde lukket øynene. Da jeg åpnet dem igjen, så jeg dem stå på samme stedet og tygge, gjenfødt av disen. Ansiktene til herr Giorgis, til Tasia eller en annen landarbeider som slumpet til å passere syntes bedende. Ropene til Kapataina  – Kostas, Koula, Manoulis…..stemmen til heksen i eventyret. Bassenget gjorde seg klar til å ta imot stjernenes gjenskinn og froskenes elskovslek.

Overflaten skalv bare litt. Alt fikk en skjelvende skjønnhet, og jeg forsøkte å gripe denne skjønnheten, som en griper en gjenstand. Imidlertid, noe av den unnslapp meg. Da løp jeg mens jeg slo i luften med en pisk jeg hadde laget av piletre mens jeg forsøkte å glemme.

Solen forsvant brått. Sletten som hadde tatt imot den for å glede seg sammen med den, nådde høydepunktet av nytelsen, den glitret gyllenrød og ble plutselig mørk. I dette øyeblikket viste oliventrærne sitt sanne jeg, ansiktene og armene sine som de skjulte om dagen.

De kommer alltid tidligere enn du venter disse solnedgangene om høsten, fordi dagene blir kortere for hver dag. Mange ganger dro jeg ut om ettermiddagen og tok veien mot eiendommen til Louzis som var full av bjørnebærbusker, og denne tiden fant meg ofte langt hjemmefra. Andre ganger igjen ble jeg fengslet av en påbegynt bok, og det var bare så vidt jeg rakk å løpe ut av porten og nå frem til sletten i siste øyeblikk før solen forsvant.

Denne lesningen hadde fylt livet mitt den siste tiden og den gjorde meg dypt urolig. Jeg ville gjerne fortelle det til noen, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne. Jeg sang når jeg var ute, deler av melodier til forskjellige sanger, etter som de kom, hulter til bulter. Det var noe som minnet om det glorete bedet mitt, dersom man da kan sammenlikne et stykke dyrket jord med en sang. I stedet for ordene sa jeg navnet til heltene i bøkene som jeg hadde lest, en, to, eller ti ganger og pratet med dem.  –   Aliosa, sa jeg,    –  Aliosa, er det mulig at det finnes en så  vakker sjel som din? Aliosa, Aliosa. Jeg spurte meg selv hvordan Mary som var god og hederlig kunne elske to menn samtidig. Jeg gråt fordi Lisa døde selv om hun ikke burde, selv om ingen burde dø, og jeg gråt som om Lisa skulle vært det eneste menneske jeg hadde i verden, og at hun hadde latt meg bli ensom tilbake. Jeg trøstet meg med å plukke to, tre bjørnebær fra hekken og spise dem. Uten at jeg hadde lagt merke til det, var jeg havnet utenfor eiendommen til Louzis. Jeg så sypressene som gav le på nordsiden for at den iskalde vinden ikke skulle ta så meget. Det vil si jeg så toppene, fordi på forsiden og rundt hele fantes det stenmurer og høye ståltrådgjerder som det vokste alle slags slyngplanter oppetter. Om våren, forskjellige prydplanter og blåregn i hvite, rosa og lilla nyanser, og om høsten gule blomster med gyllen glød og røde blader med kopperglød når solen falt på dem. Dersom jeg ville, kunne jeg skyve jernporten opp og gå inn. Fru Afrodite ville da tilby meg kremdessert, kanskje også iskrem og herr Louzis ville fortelle meg noen vitser. Han ville imidlertid spørre etter mor: – Hvordan står det til med moren din? Har hun fortsatt hodepine slik som hun hadde noen ganger i sommer?

– Hodepine? Hun hadde aldri hodepine, mor.  – Jo, hun klaget av og til, hun sa hun følte et trykk.

– De må ta feil, her Louzis. Jeg åpnet likevel ikke porten. Jeg bøyet meg bare litt for å finne en velegnet åpning i løvverket for å kikke inn. Selv om jeg ofte besøkte Louzis eiendom og kunne gjøre så mange iakttakelser jeg ville, syntes jeg at jeg oppdaget noe nytt når jeg befant meg utenfor og forsøkte å se på den i hemmelighet. Gjennom de små åpningene i bladverket fikk jeg øye på ting som jeg ellers ikke så. Kanskje fordi de viste seg for meg stykkevis: En del av en trapp, et halvt vindu, og som øyet mitt skiftet plass, konturene av taket, benet til en besøkende…..

En gang så jeg herr Louzis kysse datteren til gartneren sin. Oppslukt som hun var med beskjæringen av en rosebusk, la hun ikke merke til at han nærmet seg. Hun følte bare kysset hans i nakken og rykket til. Imidlertid måtte han tydeligvis ha kysset henne før for hun sa ingenting til ham da hun snudde seg mot ham. Hun lo frekt idet hun viste frem en gulltann, og nakken hennes rynket seg som grimaser i et ansikt. Jeg tenkte da at det ikke kunne finnes så meget som et fjernt slektskap mellom herr Louzis og baronesse de Noailles som de sier. Han selv hadde for øvrig aldri nevnt dette. De andre snakket, idet de refererte til et fotografi med dedikasjon som herr Louzis hadde på peisen sin, hvor komtessen så ut i det fjerne. I håret hadde hun et bredt bånd, kanskje av fløyel, som gikk langt ned i pannen slik at det gav øynene et merkelig uttrykk av ettertanke og lengsel.

Den første som satte oss på ideen om slektskapet var fru Montelandi, bestemoren til Marios. Hun var kommet på besøk til gården og hadde ført samtalen inn på reisene sine. Før i tiden, i de gode årene, reiste hun hvert år til Paris og til alle hun kjente der. En av oss, jeg husker ikke hvordan og hvorfor, slumpet da til å nevne navnet til herr Louzis. Da hun hørte det, rettet fru Montelandi seg litt opp i stolen sin, lot som om hun kjærtegnet det dobbelte perlekjedet hun hadde om halsen og idet hun kastet et undersøkende blikk fullt av respekt på oss, stilte hun oss tusen og to spørsmål om herr Louzis: Hadde vi kjent ham lenge? Hvor bodde han? Hadde han alltid vært så rik? Idet hun avsluttet, sa hun med påtatt likegyldig stemme at her Louzis vanket i salongen til Komtesse de Noailles mens han bodde i utlandet og at hun hadde hørt si at de to, det vil si komtessen og herr Louzis, faktisk var litt i slekt.

Tante Teresa kunne ikke skjule sin glede.

– Han kommer hit også, sa hun, – ofte.

– Er han fra de Joniske øyer, spurte da fru Montelandi idet hun forsøkte å passere ubemerket over ordene: – Han kommer ofte hit.

– Hvem, sa tante Teresa som om det var rom for tvil.

-Herr Louzis.

– A, herr Louzis. Å nei, han er ikke derfra.

Fotografiet av komtessen vil være alene disse ettermiddagene når solen går så tidlig ned. Alle befinner seg ute i hagen. Inne i rommet vil man ha glemt å åpne vinduslemmene etter lunsj. Det vil være nesten mørkt, noe som vil være mer foruroligende enn det fullstendige mørket, og på pianoet vil det være litt støv. Øynene hennes vil bli enda mer fulle av lengsel.

Tilbaketuren var vakker, full av søt tretthet og fuktige dufter av grøde. Fjellene, Parnitha og Penteli er blitt veldige og tause. Jeg har stor ærefrykt for dem. Jeg er en liten maur, en blomst som rolig lukker kronbladene sine for å sove. Imidlertid, i det øyeblikket jeg skulle til å åpne døren til huset vårt, akkurat i det øyeblikket, passerte toget som gikk til Europa Tatoi. Det blåste to, tre ganger i fløyten. Jeg hørte til og med lyden av vognene på skinnene. Med dette hadde hun reist, den polske bestemoren. I Athen, på stasjonen, måtte alt ha gått bra. Musikeren ville tatt to tre skritt for å møte henne, da han så henne komme. Han ville ha bøyd seg for å kysse henne på hånden. Imidlertid, i det øyeblikket toget passerte Tatoi, mon tro hva den polske bestemoren gjorde da? Bøyd mot vinduet i vognen forsøkte hun kanskje å skjelne det lille lyset fra huset vårt der på den andre siden av sletten og skogholtet som skilte oss fra jernbanesporet.

– Bor det noen du kjenner i denne ensomheten? ville hun ha hørt ham si.

– Det er et vakkert landskap.

– Men det er natt, hvordan kan du se det Da ville hun ha trukket sløret ned over øynene sine, full av lengsel etter det som hun hadde forlatt og som allerede var fjernt, uvirkelig……

Dette funderte jeg over, og mange andre ting når toget passerte. Jeg mistet roen min, jeg mistet også respekten for Parnitha og Penteli. Jeg sa også at jeg ville kunne nå frem til dem. Alt annet tapte også roen sin. Det var som om blomstene byttet plass og hustakene rørte på seg.

Morgenene hadde en annen luft. Noen dager grydde litt mindre skinnende enn om sommeren, men klarere. Det luktet nedtråkkete epler. I munnen etterlot de en saftig og besk smak av epler som en spiser med skallet på uten å spytte ut kjernene. Luften var tynn, noen ganger kjølig. Himmelen var blå, en blåfarge dyp, kraftig, og med hvite skyer som fòr av sted. Ettersom dagen skred frem, ble denne blåfargen imidlertid lysere, bleknet og gikk i over i grått. Ved
middagstid sank det lavt ned over hodet ditt, lavt, et askegrått ensfarget teppe som trykket deg i tinningene og i hjertet. Pusten ble litt tung. Jeg vet ikke akkurat hvilket øyeblikk, men det askegrå teppet løftet seg, fikk farge og ble igjen dyp blått med hvite skyer som hastet avsted.

Nikitas og Viky kom ofte disse morgenene. Infanta og Romeos ventet på dem. De red ut to tre timer og vendte tilbake leende og tørste. Da la jeg fra meg boken som jeg leste og gikk ut av hulen min. Hulen min besto av tre fire trær som var plantet nær hverandre og bøyde seg mot hverandre, slik at de gikk sammen i toppen og dannet et skyggefullt lukket rom. Jeg gikk for å ta kaldt vann fra brønnen. Det gleder meg meget å se mennesker og dyr som slukker tørsten Tidspunktet for tilbakekomsten deres delte morgenen min i to deler, som atskilte seg fra hverandre som to forskjellige årstider. Jeg fylte først to glass, så to bøtter med vann uten å forhaste meg, idet jeg nøt lengselen deres etter vann og etterpå gleden deres over å kunne fukte leppene sine. Nikitas tente en sigarett og gikk ned mot lysthuset. Det lyse hodet hans og de blå øynene skilte seg ut som et lysende punkt i den solfylte luften.

Det var på den tiden diskusjonen om magasinet begynte. Petros var også kommet i mellomtiden. Vi satte oss ned i lenestolene, vinden blåste og vi ertet hverandre og lo. Men beslutningen deres var alvorlig, de skulle utgi magasinet. Nikitas skrev dikt, Petros noe som han kalte sentimentale essay. Skjønnhet kan være så mangt, sier Petros i essayet sitt, og kunst kan være så mangt. Forholdet mellom sannheten og skjønnheten…..Mange ganger nevnte de navnene til store poeter og kranglet om hvem som var den største av dem. Andre ganger  snakket de om teorier, om samtidens strømninger og om teknikkens problemer og om fremtidige strømninger.

– Du må være forut for din tid, sa Petros.

– Du må være original, sa Nikitas.

Jeg lyttet med åpne ører. Ordene deres forvirret meg. Ubevisst forsøkte jeg imidlertid å lytte som jeg lytter til noe som er fremmed for meg, slik at jeg kunne forbli i min egen ikke eksisterende, og for øvrig fantasifulle verden. Jeg skrev ikke slik som dem. Jeg hadde ikke noen ting å skrive. Til og med på skolen, selv om jeg skrev gode stiler på folkeskolen og læreren leste dem for hele klassen, på ungdomsskolen skrev jeg de dårligste. Jeg glemte forholdet mellom innledningen, hovedtemaet og avslutningen. Mange ganger skled jeg utenfor emnet. Jeg skrev ikke slik som de andre. Likevel tenkte jeg at de bøkene som jeg leste og som fylte livet mitt ikke kunne være skrevet etter teorier og regler, og heller ikke forsøkte de som skrev dem å være originale. Jeg forsøkte å si det til dem en dag:

– Dersom en tillot seg selv å være helt fri, begynte jeg,  –   ja, fullstendig og dersom…….- Kommer Margarita? Avbrøt Petros meg. Han trodde han
ertet meg med dette spørsmålet sitt.

–    Hvordan kan jeg vite det?

Det var ikke mange dager siden Petros hadde sagt meg at han gjerne ville at jeg skulle tenke på ham, og at dersom jeg var enig, skulle han tenke på meg. Jeg tok det som en spøk og lo. Jeg ville ikke ha Petros til å svirre rundt inne i hodet mitt og få meg til å lide. Jeg visste hva de gjennomgikk de pikene som hadde noen på hjernen, men på den andre siden ville jeg heller ikke at han skulle tenke på Margarita.

– Hun ble i den samme klassen, sa jeg, hun dumpet!

– Hvem?

– Margarita.

– Er det noe nytt?
Vi har visst det siden juni.

Selv om jeg visste hva de gjennomgikk, de pikene som hadde noen på hjernen, hadde jeg likevel ikke lukket et øye en natt, fordi jeg den samme ettermiddagen hadde slumpet til å møte David, astronomen som de allerede hadde begynt å kalle ham, på veien til Louzis. Det var gått et halvt år siden han var kommet tilbake fra England uten at han i det hele tatt hadde vist seg, verken hos Louzis eller Parigoris eller hos oss. Heller ikke oppe i Kifisia. Den første tiden hadde han stengt seg inne i huset sitt sammen med tre bygningsarbeidere som arbeidet med å rive ned det venstre tårnet på huset og i stedet sette opp en roterende jernkuppel.

– Vi skal åpne den med motor slik at vi kan se på himmelen, sa Kapatos. Han arbeidet, Kapatos, når han var ute av fengslet og naboene støttet ham med det håp at han skulle komme tilbake på rett kjøl, fordi han alltid sørget for å
gjøre det gale han gjorde langt borte på andre steder. Etterpå, da dette arbeidet var ferdig og de forskjellige instrumenter var kommet på plass, begynte han igjen, som de sa, å skrive en avhandling om et stjernebilde. Men hvordan det enn var, så var det uhøflig av ham å ikke avlegge et besøk, om enn formelt, siden han hadde vært så lenge borte og vi hadde et så familiært forhold.

Jeg kjente ikke David igjen til å begynne med.  Jeg hadde ikke sett ham på fire år og han hadde anlagt skjegg. Jeg spaserte syngende mens jeg slo i luften med pisken min da han plutselig kom tilsyne bak en bjørnebærbusk i en sving på veien. Jeg skulle til å hilse på ham og ønske ham velkommen, men i stedet så jeg på ham og gikk videre. Det var et underlig øyeblikk som svevet i rommet og som forsvant før jeg fikk tak i det, vagt men likevel usedvanlig klart, fordi
det rommet alt det gamle fiendskapet og sjalusien min over de mangefargede gummiballene og de stripete jakkene med gullknapper som de før i tiden sendte David fra England. For øvrig hadde jeg vært redd for øynene hans fra jeg var veldig liten. Svarte og glinsende som de var minnet de meg om heksens, en kjent malers verk som hang på veggen i rommet til tante Teresa. Jeg husker denne likheten i øynene som David og heksen fikk. Den fikk dem fra tid til annen til å nærme seg hverandre så mye i bevisstheten min at jeg så dem, noen ganger som en spesiell menneskerase, forskjellige fra den vanlige og litt farlig, og noen ganger som mor og barn, og andre ganger som den samme personen med to skikkelser som den forandret når den ville, som vi skifter klær.

Huset hans hadde noe knugende over seg, høyt med tre etasjer og to små tårn, et på høyre og et på venstre side, og med svært få lange og smale vinduer som befant seg der hvor du minst ventet det, det ene høyt oppe i det høyre hjørnet, det andre nede til venstre og det tredje for seg selv i midten. Det så ut som et tårn som man ser i Mickey Mouse, et tårn hvor musene steller i stand ville fester om natten og danser kvadrilje inne i hullene i en kjempestor halvspist ost.

Husets farge var mørkt askegrått med røde murstenskanter rundt vinduene. Det hadde ingen hage, heller ikke gjerde hele veien rundt. Jorden som hørte til var bare beplantet med poteter og løk.

Om morgenen, i lyset fra solen og himmelen, hadde huset til David noe latterlig over seg. Men i skumringen og om natten, hadde det noe ualminnelig over seg, men det ualminnelige var alvorlig. For skumringen spredde ut over landskapet – på samme måte som en maler på lerretet sitt – en nyanse som dominerte og forente alle fargene og fjernet en hver disharmoni. Slik kan en si at ingenting passet bedre sammen med kvelden enn huset til David, og at ingenting kunne passe bedre med huset til David enn åkrene beplantet med poteter og løk.

Da jeg kom dit og passerte det på vei til Louzis, visste jeg at jeg var kommet halvveis, det vil si, husene til Parigoris, David, Louzis og vårt befant seg på samme høyde. Imidlertid, idet en går nedover Anikseosavenyen fra Kifisia, når
slutten av den og kommer frem til Parigoris hus, er det nødvendig å dreie til høyre til vårt hus, til venstre til Davids og lenger til venstre til Louzis´s.

Interiøret husker jeg ganske godt. Ikke som om jeg hadde vært der og sett det, men som om jeg hadde lest en eller annen beskrivelse av det i en bok eller som om jeg hadde hørt noen snakke om det. Hjortehornene som er spikret på veggen i hallen får du øye på med en gang du kommer inn. Bordet og stolene i spisestuen har løveføtter. Det er heller ikke vinduer i spisestuen. Bøkene i bokhyllen har alle uten unntak identiske innbindinger og samme format, slik at du kunne tro at det var en og samme bok i flere kopier, og at om du hadde lest en av dem, ville du ha lest dem alle. Inntrykket en får av bokhyllen forbereder en slett ikke på det glorete rommet til Ruth. Det var rosa, husker jeg den siste gangen jeg så det, og den nest siste hvitt. Det var tider da det var blått eller gult. Hun skiftet riktignok ikke farge på veggene eller på gulvet, men forandret alt det andre: Gardinene, teppet på sengen og toalettbordene, bordduken på det lille bordet, de to tre puffene, trekket på lenestolene og stolene. Jeg var nær ved å glemme en dukke som, selv om den ikke noensinne hadde vært flyttet fra plassen sin på en pute hvor den satt i en spesiell tilgjort stilling, skiftet kjole meget ofte.

– Det er en indre trang hos meg, sa Ruth, når humøret mitt veksler  –  hun har sitt eget språk, Ruth, en blanding av vanlig gresk og kathareuosa (eldre språkform), med engelsk uttale,  – å forandre fargene rundt meg. Imidlertid,
slik som også tante Teresa når hun la kabal og den ikke gikk opp, jukset litt og etterpå forsøkte å glemme det og overbevise seg selv om at kabalen hadde gått opp av seg selv, slik forandret også Ruth mange ganger fargen i rommet
sitt, ikke fordi hun hadde forandret humør, men nettopp for å forandre det.

På toalettbordet, innimellom flasker og kosmetikk, så du en samling bitte små dyr av porselen, elfenben eller keramikk i skjønn forening som om de beitet på samme åker. Den lille kostbare kinesiske elefanten ved siden av en spraglete katt fra Aioulogaten, mynden i meissenporselen ved siden av en kortbent trehund, leketøy for små barn. Slike fantes også i reolen innimellom bøkene, som aldri var de samme fordi Ruth gav dem bort så snart hun hadde lest dem. Fra veggene smilte fotografiene av de filmstjernene som hun tilfeldigvis beundret akkurat da, enten de var berømte, eller det var en ukjent som skulle bli stor en dag, selv om han for øyeblikket spilte rollen som tjener eller postbud. Og fotografiet av mesteren i dame- og herretennis overga, hver gang, plassen sin til fotografiet av de etterfølgende års mestere med sportslig elskverdighet.

Tross alt var Ruth et meget enkelt menneske. Og så liten som hun var og med det blonde håret hennes som falt ned til skuldrene, og de livlige øynene hennes, kunne en ikke ta henne for en dame på 45 som hadde en voksen sønn som David. De barnslige ansiktstrekkene hennes og hele oppførselen hennes, de blå øynene og den hvite huden gjorde meg mange ganger undrende over at hun var jøde. Samme hvor mye jeg sa til meg selv at hun var engelsk jøde og at det var naturlig at hun var blond, kunne jeg ikke fri meg fra det inntrykket som lesningen av det Gamle Testamentet i barndommen hadde etterlatt. Det var rotfestet i meg  jødene var mørke mennesker med mørkt glinsende hår, mørke og reflekterende mennesker. Jeg forestilte meg at de hadde oljehud, gule fingre, en usympatisk karakter samtidig som de var fascinerende med en søtaktige og listig stemme og en bitter sjel.

Ruth lo av ingenting og hun lo hele tiden. To dype rynker furet begge sider av munnen, men du så ingen rynker rundt øynene og i pannen. Hun var sympatisk uten å fascinere og hun ville at alle, også barna og David skulle kalle henne Ruth. Med dette, og med å la håre henge løst, trodde hun at hun aldri ville eldes.

Faren til David hadde hun møtt i England i en stor havneby. Deres første møte var på en måte romantisk. En kveld da det regnet og hun var uten paraply og løp på veien som en våt katt, skled hun på gaten og falt. I samme øyeblikk nærmet det seg en mann som bøyde seg og ville til å reise henne opp. –  Kom igjen, barnet mitt sa han til henne.   – Det er ingenting, i mørket hadde han tatt henne for en liten pike. Hun begynte imidlertid å gråte høyt, og hun sa at hun sikkert hadde brukket ryggen og at ingen måtte bevege henne bort derfra. Siden mannen hadde forsøkt uten å oppnå noe med ord, var han tvunget til å reise henne opp med makt og under det tykke dekket av regn som ble gjort gjennomsiktig og gulaktig av gatelysene så han at hun hadde fått et bittelite sår på kneet, og at hun ikke var noen liten pike.

Denne barnslige trassigheten holdt Ruth aldri opp med, slik som hun heller aldri holdt opp med å skifte fargene i rommet sitt og omgi seg med de bitte små dyrene som hun elsket og fotografiene av filmstjernene som hun beundret. Dette, selv om det var årsaken til forskjellige smådiskusjoner og småkrangling med ektemannen, utgjorde til sammen hovedgrunnlaget for lykken deres, årsaken til at han fortsatte å være forelsket i henne.

Hun var forøvrig også forelsket i ham som i den første tiden. Hun glemte faktisk at han var skipsreder og drev med båter, hav og frakter. Hun glemte også hans lidenskap for den gode engelske tobakken og god whisky. Hun så alltid på ham som en direkte etterkommer av heltene fra slaget ved Maraton på den ene siden og på den andre siden av filosofene som kunne leve på vann og brød og sove i en tønne.

Det at han var greker og kristen mens hun var engelsk jøde hadde fra begynnelsen av satt farge på forholdet deres med den sjarmen som ting som er litt forbudt eller litt vanhelligende kan ha. Og det at de ikke alltid bodde sammen, kontoret hans var i den engelske havnebyen, mens hun foretrakk klimaet i Kifisia, gav de få månedene i året som de bodde sammen et pust av eventyr.

Gleden hennes var stor de dagene hun ventet ham, men hun var ikke lei seg når han reiste, det fantes heller ikke noe avskjedsøyeblikk. Mens hun gredde seg eller drakk melken sin, bøyde han seg over henne, kysset henne og sa adjø, mens det fjerne blikket hans betraktet de første krysantemene i en vase. Hun på sin side, der hun satt, kysset ham og sa adjø mens hun rettet på foldene i den side morgenkjolen sin. Akkurat det samme hadde hendt de foregående dagene da Davids far istedenfor å reise til England tok en spasertur til Platanos hvor han drakk ouzo med herr Louzis.

Det var fire å siden vi hadde opplevet alt dette. Å høre skravlingen til Ruth, de rolige skrittene til Davids far, og dessuten lyden av den lille lirekassen som stod i hallen rett under hjortehornene. Den spilte når en trakk den opp, uavlatelig, de to eneste melodiene den hadde: En monoton bysantinsk salme om den hellige jomfru og Jesus som Ruth likte så godt, og en gammel engelsk kjærlighetssang med tekst av Shakespeare, en kjærlighetssang som minnet om bønn.  I fire år hadde vi vært uten alt dette uten at vi hadde oppdaget hvor mye vi savnet det. Imidlertid fikk møtet mitt med David meg til å lengte meget etter det. Den natten jeg ikke fikk sove fordi jeg hadde møtt ham om ettermiddagen, passerte igjen alle de gamle bildene foran meg, de små dyrene til Ruth som danset til melodien fra kjærlighetssangen, de solsvidde jordstykket med potetplantene som bredde seg ut foran veggen til spisestuen som ikke hadde vinduer, og øynene til David, sorte og skinnende akkurat som heksens, fylte meg igjen med den gamle redselen fra barndommen.

Fra denne dagen av fikk spaserturene mine bortover mot Louzis en annen mening. Hver gang jeg skulle begi meg av sted, sa jeg til meg selv at jeg kanskje ville møte David. En liten flamme danset da inne i meg. – Når jeg tenker på ham hamrer hjertet mitt, sa Eleni om Emilios. Men om noen hadde sagt meg at jeg sikkert skulle komme til å møte ham hadde jeg ikke forlatt huset, eller jeg ville styrtet hjem igjen. Om kvelden, når jeg betraktet lyset og skyggene som lekte på vannflaten i bassenget, fantaserte jeg om vårt fremtidige møte inntil den minste lille detalj, hva han ville si til meg og hva jeg ville si til ham, hva jeg skulle ha på meg, hvordan han ville se på meg. Kanskje ville vi sette oss
på roten av et oliventre. Det var nå tre dager siden Emilios hadde kysset Eleni under et furutre.

Jeg visste at det fantes astronomer. For noen dager siden hadde jeg sett bilde av verdens fremste i et amerikansk ukeblad. Han var fet med babyansikt og hadde briller – og jeg visste at det fantes poeter. Men slik som jødene for meg ikke kunne være blonde, selv om jeg hadde Ruth foran meg, slik kunne heller ikke poetene og astronomene ha hus og senger og drikke kaffe med melk om morgenen. Likevel hadde David en stor lidenskap for melk og for kaffe. Og helt siden han var liten holdt han koppen sin med overdreven dannelse. Et forstandig veloppdragent barn med stripete jakke med gullknapper. Huset hans ble enda mer komisk. På den ene siden det lille tårnet, og på den andre den runde jernkuppelen som glitret i solen som en gammel blikkboks. Kanskje skulle jeg ha hilst på ham. Kanskje kunne han ha missforstått det og husket min gamle antipati. Han hadde fått vite at noen måneder før han reiste hadde jeg tatt for meg alle barna i nabolaget og sagt at de ikke lenger skulle snakke med David, kanskje dette ville hjelpe ham til å kvitte seg med de høye tankene han hadde om seg selv, fordi de få gangene han kom til huset vårt, eller vi gikk til hans, iførte han seg et åndsfraværende uttrykk, forsvant eller satte seg på verandaen og blandet seg i de voksnes samtale. Herr Louzis sa:
–   Et meget intelligent barn. Tungebåndet til David løsnet når han snakket med herr Louzis og blikket hans som ble fjernt og ironisk nådde frem til lysthuset hvor vi satt. Han sa imidlertid godnatt til oss med overdrevent galanteri og bukket for oss som om vi skulle vært damer. Han kysset bare ikke hånden vår. – For en dåsemikkel, sa Maria.  – Så usympatisk, sa jeg, og vi var alle tre enige om at han var en innbilsk narr. Ruth var ikke kommet tilbake ennå. Det var synd. Dersom hun hadde vært her ville hun ha invitert oss. Dersom hun imidlertid hadde sagt til meg: – Katerina, David vil gjerne ha deg, vil du gifte deg med ham? ville jeg ha sagt: – Nei, nei, nei, tusen ganger nei! Når jeg ser ham igjen skal jeg løpe og spørre ham om universet. Kanskje ville det være høfligere om vi først hadde snakket om studieårene hans der borte og om jeg hadde fortalt ham om Marias bryllup og alt annet som var hendt mens han var borte. Dersom Petros visste hva jeg tenker…………..

I går ettermiddag så jeg Kapatos komme tilbake fra huset til David med spaden på skulderen. Jeg lot det gå litt tid før jeg tok en spasertur bortover dit.

I skumringen tok Kapataina, konen til Kapatos en stol og satte seg tett inntil veggen utenfor huset sitt. Blikket hennes var trett og motløst, det stanset ved en haug av gamle blikkbokser, rusten ståltråd og alt mulig annet gammelt skrot som barna hennes hadde båret dit og stablet foran døren. Lenger ned bøyde trærne seg i vinden og tavernaen til Gkeka var i full sving. Enda lenger ned, det glorete rommet til Ruth, Athen og hele verden.

Det var som om guttene til Kapataina, små og fattige som de var, følte trygghet ved å samle ting som hadde volum og substans. Inne i haugen fantes det jern som ingen kunne bøye og stykker av blikk som til og med var skarpere enn en kniv. Men det mest verdifulle var en båt, en virkelig båt og ganske stor, som bare gudene kan vite hvordan kunne befinne seg i skogen i nabolaget hvor barna hadde oppdaget den, og derfra hadde båret den. Den står på stenene og timianen ved siden av det gamle jernskrapet og hele formen dens virker som om den har åpnet seg og blitt bredere. Ute av havet minner den om en druknet som mave har svulmet opp på av vannet.  Når du ser den på avstand og fra siden, beholder den likevel en viss eleganse i linjene og den har en aura av lengsel over seg. Slik som en kvinne etter 30 års ekteskap med enormt omfang og brystparti kan ha slanke hender og føtter og perfekt nese. Treverket knirker og den må være full av sprekker – den tar sikkert inn vann. Alt dette har imidlertid ingen betydning siden barna har den som leketøy og det kommer ikke på tale at den noen sinne skal vende tilbake til havet.

Kapatos kommer alltid på denne tiden og spiser en tallerken mat. Etterpå gjør han korsets tegn, tenner en sigarett og går. Ingen snakker til ham. Og Koula gir ham til og med tallerkenen uten å si noe, som til en herreløs hund. En gang fryktet de ham og hatet ham fordi han slo dem. Nå, når han ikke lenger har noen kraft og lyst til å slå, forakter de ham. De lar ham ikke å sove inne i huset. Den tiden han tilbringer i fengselet går ingen og besøker ham. Og når han skal til å si noe blir han stanset av tausheten deres som reiser seg foran ham som en vegg.  Han ser på dem med det ene øyet sitt, det venstre som minner om en blå glassperle, mens det høyre er lukket med rynket inntørket øyelokk som om det bare kan se innover. Dersom vi skulle sagt om samvittigheten, slik som vi også sier om hjertet, at det har tilholdssted i en bestemt del av kroppen, ville samvittigheten til Kapatos sikkert hatt tilhold i det utrevne øyet.

Jeg fant dem alle på sine vanlige plasser. Som i det øyeblikket du går inn i teateret og ser den ene skuespilleren som sitter, den andre som står og snakker, den tredje som står og stirrer på publikum med et desperat blikk, bevegelser og ord identiske med samme øyeblikk i går. Kapataina satt med ryggen lenet mot veggen, Kapatos lå henslengt to, tre meter lenger bort og ventet på kveldsmaten sin. Koula gikk frem og tilbake mens hun gjorde i stand til måltidet. Guttene var borte, båten tom og den eldste datteren Amalia leste. Amalia hadde akkurat avsluttet ungdomsskolen med store oppofrelser. Hun regnet med å bli lærerinne og reise langt herfra. Utdannelse var hennes lidenskap. Øynene hennes var fargeløse uten glans som øynene til Kapatos, blå, men i en blekere fargetone. De fikk farge og liv når hun snakket om bøker, spesielt de russiske som den eldste broren sendte henne fra Kavala hvor han var arbeider i tobakksindustrien. Disse bøkene fortalte om en annerledes verden, om menn og kvinner hvis drøm ikke var å skaffe seg et lite hus med have, men som hadde drømmer som var mer trivielle og større. Det var også bøker hvor, istedenfor at menneskene var heltene og tingene deres omgivelser, var heltene en bro eller en tunnel mens menneskene var omgivelsene. For disse ville de ikke nøle med å ofre alt, til og med livet. Alle disse hadde naturligvis et annerledes heltemot, og når Amalia snakket om det ble ansiktet hennes helt likt en helgen i bønn.

– Hvordan gikk arbeidet i dag, spurte jeg idet jeg kastet et blikk mot Kapatos. På denne tiden likte de at det kom en fremmed for å snakke litt, bare man unngikk at diskusjonen krysset deres egne samtaler. På den måten kunne hver av dem snakke med den fremmede uten at de snakket sammen innbyrdes.  Når diskusjonen gjorde det nødvendig, brukte den ene tredje person når han svarte den andre, mens han bare så på den fremmede: – Han sier at han ikke vet det, men…….Dette gjaldt selvfølgelig ikke mellom Kapataina og barna hennes, der var forståelsen fullkommen. For de visste at for deres skyld hadde hun ikke hvilt en eneste dag på de siste tyve årene og at øynene hennes sank dypere inn samtidig som de mistet glansen sin. De var helsvarte øynene til Kapataina og ansiktet var eldet før tiden. Fortennene hennes hadde falt ut enda hun bare var 40 år.

–   Det nærmer seg. For vår del er arbeidet nesten ferdig, men det kommer spesialister til teleskopene. Da han så tvilrådighet i ansiktet til Kapataina, så han bare på meg og sa: – Teleskoper er noen rør. Når du setter dem foran øynene dine, ser du det som hender på himmelen. De sier at månen har fjell og kløfter.   –  Vi klarer ikke å ordne livet vårt her på jorden og så interesserer vi oss for himmelrommet, utbrøt Amalia, og igjen var det meg hun så på. Og jeg spurte meg selv om det var et spark til faren hennes eller til hele verden.

– Han er meg en underlig type, herr David……fortsatte Kapatos.
– Han har presset saften av oss.

– Han har vært slik helt siden han var liten, sa Kapataina.
– Han var slem som barn.

– Jeg vet hva hun gikk igjennom den stakkars Kalliope som arbeidet en tid i huset deres. Den som kledde på ham måtte tåle minst ti spark, noen ganger også biting, for ikke å snakke om hylingen hans.

En fryd steg opp i meg, alt om David ville jeg høre.  – Og moren hans som ikke lot noen gi ham juling.  – Riset er en katastrofe for barna, sa hun. Den gale engelske damen, hva kan du vente. Hun gjennomgikk det jo ikke selv, det var andre som fikk lide for det. Ah…jeg var nær ved å glemme og spørre om Tasia. Det ser ut som hun er gravid igjen, vi kan vente oss flere fødsler.

– Han plaget altså den stakkars Kaliope?  –  Det ble en eneste lidelse, hun holdt ikke engang ut en måned i huset deres. Og med alle de andre var det akkurat det samme, eller verre. Fint hus, god lønn, sa de, men barnet….. De toet sine hender og reiste.

– Det virker som om han ikke har forandret seg i det hele tatt, sa jeg sånn ut i luften for å få vite deres mening, som jeg ventet på med en underlig spenning. De sa imidlertid ingen ting, kanskje de ikke hadde hørt det. Kapataina hadde festet blikket sitt på haugen med jernskrapet. Kapatos skulle i dette øyeblikk til å reise seg opp, for Koula nærmet seg med tallerkenen i hånden. Langt bortefra hørtes de andpustne stemmene til guttene som stadig kom nærmere. De løp i takt så det hørtes ut som hestetramp. Det varte ikke lenge før de dukket opp med et tomt fuglerede i hånden. De hadde jaget bort fuglene og én hadde de til og med truffet med spretterten. Gleden deres var ubeskrivelig. Amalia vendte automatisk to tre sider i boken sin etter at hun først hadde slikket på fingeren. Deretter lukket hun den for det var blitt helt mørkt.

–  Ikke les bare Dostojevskij, sa hun idet jeg reiste meg for å gå. –   Det finnes også
samtidige russere.

På veien hadde jeg selskap med en ugle. Jeg plystret til den, den plystret til meg, jeg plystret tilbake, den plystret tilbake igjen. Den flyr fra gren til gren mens jeg kjenner de skarpe stenene under føttene. Amalia skal bli lærerinne, hun skal reise til en fjern landsby for å undervise barn. Når hun står og skriver A,B,C på tavlen vil regnet tromme mot vinduet i klasserommet og fylle sølepyttene i den tomme skolegården. David skriver avhandling om stjernene og har anlagt skjegg.  Det var bare han jeg tenkte på da jeg gikk til Kapatos. Nå har også Amalias liv fått stor betydning for meg, også Nikitas´ og fru Montelandis, hun som hadde så vakker stemme som ung. For fra tid til annen får fascinasjonen ved ethvert liv meg til å miste tråden i mitt eget, jeg blir Amalia eller fru Montelandi. Som om disse ansiktene kommer frem blant tusener andre, som nakne fjell ved solnedgang.  Fascinasjonen blir ikke mindre når de samme ansiktene i stedet for å komme frem synker ned og forsvinner blant de tusener andre og de mister det som karakteriserer dem, blir til skarer av ukjente mennesker som kunne ha passert under vinduet mitt. Jeg kan ikke huske ansiktet til David tydelig, se ham for meg slik som i ettermiddag da Kapatos passerte med spaden over skulderen. Det er kjølig, et eller annet sted har det antagelig regnet.