En kamakis hjemkomst. Norwegian text.

Posted: juni 21, 2011 in Fiction, litrature, novels, film scenario

Kamaki  er en ”figur i Hellas nyere historie.» Da landet åpnet for turismen etter juntaens fall midt på 70 tallet, søkte mange unge gutter fra provinsen inn til byene. For mange var det en mulighet til å finne en vei ut av fattigdommen. De modne ”turistdamene” fra andre, økonomisk mer velstilte land ble et lett offer for de sjarmerende gutten fra øyene eller landsbygda. Mange av dem søkte avveksling fra sine frustrerte ekteskap. Yrket er nærmest utdødd i dagens Hellas, men ungdommen har overtatt navnet. Når de er ute for å sjekke jenter heter det «å gå kamaki!»

Jeg leste novellen i boken til Liv Nilsen Garas,”Glimt av Liv”. Boken gir en levende beskrivelse av en norsk dames betraktninger over sitt møte med Hellas og senere liv der. Jeg anbefaler denne boken på det beste.

Jeg foreslo at hun skulle skrive en fortsettelse. Hun kom imidlertid med et motforslag : Gjør det selv!

Første del er skrevet at Liv, andre del som handler om Kamakiens hjemkomst er skrevet av meg.

Av en eller annen grunn hadde jeg bare den greske teksten til Liv, denne teksten er derfor oversatt og kan derfor avvike noe fra orginalen.

 Del 1, Kostas, en kamaki.

(profesjonell gresk kvinneforfører)

Skrevet av Liv Nilsen Garas, fra boken ”Glimt av Liv”.

Kostas hadde problemer og han visste det. Karis retur til Norge var forsinket samtidig som flyet med Berit skulle lande om en halv time. Også i forrige måned hadde han planlagt dårlig med det resultatet at Liv skulle dra samtidig med at Inger ankom! Kanskje begynte han å bli for gammel for dett livet? Han hadde lenge forsøkt å få lit penger ut av damene slik at han kunne starte en eller annen virksomhet, men han hadde aldri fått noen av dem til å punge ut sånn uten videre. Kostas tanker vandret 15 år tilbake i tiden, før han dro til Athen for å avsutte det siste skoleåret. Han var ikke akkurat noe skolelys, men han klarte å komme seg igjennom ungdomsskolen. Han hadde tenkt å dra til sjø noen år for å legge seg opp penger til å kunne starte noe for seg selv. Paros var grei nok om sommeren, men om vinteren ble det heller stusselig. Den gangen fantes det ikke noen videregående skole på Paros, derfor dro de fleste ungdommene til Athen. Kostas dro også til storbyen hvor han bodde på en ussel liten hybel i de tre årene det tok å komme gjennom videregående. Han husket ensomheten og kakkelakkene.

Det var ikke lett å komme i kontakt med de folk i Athen. De hadde det med å betrakte folk fra provinsen lit ovenfra og ned. Utallige ganger hadde han forsøkt å få med seg en av jentene i klassen på kino, men de nødet alltid. De kikket heller på ham i smug, for den gangen, på 70 tallet, var det ingen jenter som gikk ut med en gutt alene om det ikke lå forlovelse eller giftermål i luften! Han hørte at de andre skolekammeratene gikk til horer om de ville ha kontakt med det annet kjønn, men den tanken hadde aldri tiltalt Kostas.

En kveld ringte telefonen. Det var Nikos, en barndomsvenn fra Paros. Han var blitt kjent med noen utenlandske jenter som han hadde invitert ut på restaurant samme kveld. Nikos nølte. Han tenkte på utgiftene og på hvordan han skulle kunne konversere med dem. Han hadde lært noe engelsk på skolen, men etter det tredje året hadde de fremdeles den samme læreboken, derfor var hans engelskferdigheter heller minimale. Nikos var mer optimistisk. Han var sikker på at han kunne få jentene til å betale, og språket var heller ikke problem for ham. ”Kle deg pent, kjøp noen blomster, så får vi se!”

Kvelden ble en mer enn vellykket. Damene betalte maten med glede og Nikos gestikulerte og slo rutinert om seg med engelske ord og fraser. Da Kostas hørte ordene ”Very poor” visste han at det betydde ”meget fattig”. Han trodde ikke sine egne ører. Han hadde aldri tenkt på sine foreldre som fattige. Faren hans var ikke akkurat noen Onassis, men han eiet flere hus på Paros og en hel del jord.Jentene svelget hele historien med tårer i øynene.

Måltidet med etterfølgende diskotek var gratis og han overnattet sammen med den ene av pikene. Han husket ikke hva hun het neste morgen.

Neste dag ringte Nikos igjen. Det samme opplegget og den samme tåredryppende historien om en fattig oppvekst. Denne gangen var damene noe eldre. De spanderte på en dyrere restaurant, og istedenfor å tilbringe natten på et billig hotell overnattet de på en av byens beste steder. Han fikk nesten hjemlengsel da mannen i resepsjonen gav ham nøkken til rommet med et glimt i øyet.

Tre år, utallelige måltider og hotellnetter senere hadde Kostas fått denne livsstilen og rytmen under huden. De fleste pengene han fikk fra foreldrene til husleie og skolepenger ble nå brukt til å kjøpe klær. Han hadde lagt merke til at damene foretrakk en spesiell type. Han tilbrakte formiddagen utstrakt på stranden.  Som de fleste greker tok det ham ikke lang tid å få bronsefarge over helle kroppen. Han sov alltid middag for å komme i god form til kvelden.

Han kledde seg alltid med omhu. Hvit nystrøken skjorte med de tre øverste knappene åpne og mørke bukser med en liten jakke hengende over skulderen. Han hadde spandert en liten formue for å kjøpe et gullkors med kjede på bruktmarkedet. Ha gjorde et like imponerende inntrykk på jentene hver gang. Kostas tenkte aldri på seg selv som en ”Don Juan” en ”kamaki”, men jentene bare flokket seg rundt ham. Han traff ikke Nikos så ofte lenger, han arbeidet for det meste alene. Av og til tenkte han på foreldrene med dårlig samvittighet. Etter at han hadde diktet opp en historie om at han hadde begynt på en teknisk skole fortsatte de å sende ham penger. De tvilte aldri på hva han enn måtte finne på å fortelle dem.

Det hendte sjelden at han hadde stevnemøte med den samme damen mer enn en gang. Han valgte alltid utlendinger, som oftest jenter fra Skandinavia. De var reale og greie, forlangte lite samtidig som de var rause med pengene.

I skapet hadde han hengende mange hjemmestrikkede gensere og jakker og han viste at flere var underveis med posten. Han solgte en eller to på markedet når pengene ikke strakk til. Det manglet heller ikke på invitasjoner til å dra
utenlands og han hadde en hel skuff full av varme kjærlighetsbrev som han aldri besvarte. Det hendte heller ikke så sjelden at de sendte ham en flybillett. Dem solgte han uten vanskeligheter til studenter som ventet på flyplassen. Navnet ble byttet og han kom hjem flere tusen kroner rikere. Han avsuttet leiekontrakten, forlot leiligheten og tilbrakte nettene på forskjellige hoteller. Han fant alltid en som var villig til å betale. Kostas var fornøyd med tilværelsen, han var fri og frank. Han hadde til og med begynt å legge seg opp penger til å kjøpe bil.

Det voldte ham noen problemer da foreldrene plutselig kom til Athen. Moren var blitt syk og måtte på sykehus i Athen. Det lyktes ham i siste øyeblikk å få lånt en leilighet for noen dager mens foreldrene oppholdt seg i byen. De ble imponert over hvor godt Kostas hadde klart seg i livet. Han fortalte dem at han jobbet for et velrenommert firma. Atter godtok de alt han fortalte uten å komme med noen spørsmål. Kostas pustet lettet ut da han hadde sett dem vell om bord i båten til Paros.  Han hadde forklart dem at han ikke kunne besøke dem så ofte han ønsket på grunn av arbeidet, men han hadde lovet å komme til Katarinas, lillesøsterens bryllup. Det skulle finne sted i september, og alle på Paros var invitert. Han ble nervøs bare av tanken. I storbyen var det ikke noe problem å være anonym, men på Paros kjente alle hverandre, derfor var han sikker på å få nærgående spørsmål. Det var imidlertid umulig for ham å unngå denne reisen. Han hadde bestemt seg for å ta båten fra Rafina, en liten havneby øst for Athen. Det var en reise på 5 – 6 timer med avgang om ettermiddagen og ankomst ved middnattstid.

Han kledde seg i dress og slips og forberedte seg på de spørsmålene han visste ville komme. I kofferten hadde han bryllupsgaven, en krystallbolle fra Costa Boda. En svensk dame hadde fortalt ham at dette var det fineste og kanskje også dyreste krystallet i verden. Broren, Giorgos sammen med Katharina og forloveden møtte ham i havnen. Foreldrene ventet hjemme. Bordet var dekket med alle hans yndlingsretter.

Alle så på ham fulle av beundring. Den ene løgnen fulgte den andre. Kostas begynte etter hvert å føle en tomhet. Han lå uten å kunne sove mange timer etter at han hadde lagt seg.

Neste morgen stod alle tidlig opp. Katharina skulle gifte seg i en liten kirke litt utenfor landsbyen. Etter vielsen skulle det bli fest på Babis taverna. Kostas skulle dra tilbake til Athen neste dag. Alle de innbudte innfant seg ”pyntet til trengsel”. Alle gledet seg over å se ham og de gratulerte ham med den flotte jobben i Athen. Kostas bare satt der. Han ønsket inderlig at han kunne fortelle sannheten.

Han følte seg ikke særlig bedre idet han kom tilbake til Athen. Hvor var det blitt av alle årene og hvor var det blitt av alle de søte jentene han hadde blitt kjent med? Han følte seg håpløs og dum. Hadde han bare grepet sjansen og innledet en mer alvorlig forbindelse med en av dem. Han kunne ikke få seg til å akseptere den tanken at han var en kamaki, en profesjonell kvinneforfører som nærmet seg de 40. Uten fortid å snakke om og uten fremtid. På flyplassen kunne han observere mang kopier av ham selv, de fleste var yngre enn ham, men det fantes også noen eldre. Alle kledd i hvit nystrøken skjorte og mørke bukser, og alle bar et gullkors fra bruktmarkedet om halsen.

Kostas, en kamaki, fortsettelse

Del 2, 

En kamakis hjemkomst

 Forfatter Sven Buchholz.

Morgensolen trengte gjennom det skitne glasset i det eneste vinduet som fantes i det lille rommet. Kostas lå henslengt på sengen fult påkledd med hvit skjorte og mørke bukser. Ettersom lyset kom lenger inn i rommet begynte Kostas å våkne langsomt. Blikket hans streifet over de triste og falmete tapetene i den fattigslige hybelen. Klærne hans var i uorden. Skjorten så ikke lenger så hvit og nystrøken ut og to av knappene manglet. Buksene var flekket av matrester og en kraftig hodepine presset seg rundt pannen som en glødende jernkrans. Han følte seg heller ikke helt bra i magen. Kostas reiste seg fra sengen med en kraftanstrengelse. Idet han nærmet seg vinduet traff solen ham i ansiktet.  Da han forsøkte å snu seg bort  møtte han bare sitt eget bilde i speilet. Han likte ikke det han fikk se.

Enda 10 år og mange flere restaurantmåltider og hotellnetter hadde passert. Håret hans hadde ikke den samme sorte fargen lenger. Diverse forsøk med ulike fargestoffer var ikke helt vellykket når det gjaldt å fjerne de grå hårene. Heller ikke kosmetikk hadde hjulpet ham med å skjule alderens spor, tvert om, de ble bare enda tydeligere. Bildet i speilet minnet han mer om en klovn han engang hadde sett for mange år siden som barn da bestefaren hadde tatt ham med på sirkus på Paros.

Det hadde ikke gått så bra for Kostas i det siste. De søte jentene fra Skandinavia som alltid hadde mange penger å spandere så ut til å foretrekke de yngre kollegaene hans. Denne uken hadde vært en ren katastrofe. Den siste tiden hadde Kostas måtte ta til takke med de mer tilårskommene kundene, de som for det meste kom med charterreiser. Han dro ofte til Pireus for å prøve seg på å fange dem opp når de kom med ferge fra øyene.  Konkurransen var ikke så hard her. De unge kollegane hans likte seg best på flyplassen. De delikate skandinaviske damene var byttet ut med plumpe engelske damer, de som søkte avveksling fra sine mislykkete frustrerte ekteskap. I enkelte tilfelle hadde han også måttet ta til takke med eldre greske damer. Et rent praktisk problem var at den nye kategorien av kunder hadde en tendens til å reise flere i følge.

Dagen før hadde han igjen dratt til Pireus. Hele morgenen og formiddagen hadde han tilbrakt på en kafeteria som lå like ved holdeplassen for bussen og metroen. De engelske damene satt som oftest der mens de ventet på hverandre eller på buss og tog. For hver ferge som ankom til havnen ble det mer folk på kafeteriaen. Etter mange kaffekopper bestilte Kostas sin første ouzo mens han betraktet et selskap av engelske damer ved et annet bord. De tømte det ene ølglasset etter det andre og snakket stadig mer høyrøstet. Kostas tenkte på de pene jentene fra Skandinavia mens han reflekterte for seg selv. Hvordan kunne det i sannhet være mulig å se en så stor samling stygge underklassekjærringer ved samme bord? På et bord lit lenger borte satt noen engelske mannfolk. De var heller ikke noe vakkert syn. Han tenkte med lengsel på de skandinaviske jentene. Hvorfor var det så stor forskjell på mennesker fra disse to nordlige europeiske landene? Kostas drakk en stor slurk ouzo i et forsøk på å skylle bort det ubehagelige inntrykket.  Hva kunne man egentlig vente av kvinner i et land hvor selv overklassedamene minnet om hester! En av Kostas gamle skolevenner som syslet med arvelighetsforsking spøkte med at det skyldtes mange generasjoners innavl med hester!

Kostas så på klokken. Båten fra Mykonos ville komme om få minutter. Han reiste seg og forlot kafeteriaen. Han kom frem til havnen omtrent samtidig med båten. Den var full av turister. Som vanlig var det fleste av de som kom fra Mykonos ”pene unge menn”, men heldigvis var også noen engelske damer. De fleste i grupper på 6 – 8 stykker. Kostas unngikk disse selskapene. Han hadde lært seg at det ikke var noen penger å tjene der. Tvert om, de skaffet ham bare problemer. Han husker en gang han hadde latt seg overtale til å slå følge med en slik gruppe på 7 engelske damer de havnet på en bar. Plutselig reiste alle 7 seg og løp ”for å nå bussen” som de sa til Kostas som satt igjen med regningen.

Når Kostas stod slik på kaia og skuet etter ”bytte” hadde han lært seg å legge merke til alle de små detaljene. Hans profesjonelle blikk skannet raskt over de ulike gruppene av potensielle kunder. Han kunne raskt slå fast om det var  noe å hente. Den dagen var mulighetene heller magre Det var bare større grupper damer og noen eldre ektepar utenom alle homsene. Båten var nesten tømt da Kostas oppdaget henne. Hun befant seg bak en gjeng med homser. Hun kunne bare være engelsk selv om hun slett ikke så verst ut. Kostas hadde ikke lagt merke til henne med en gang fordi hun stod bøyet over de to koffertene sine som hun forsøkte å slepe med seg. På brøkdelen av et sekund befant Kostas seg ved siden av damen, grep tak i koffertene og løftet dem opp. Hun ble først litt overasket, men hun summet seg raskt, smilte og takket. Kostas var fornøyd med seg selv. Endelig hadde det lyktes ham å få kontakt med en engelsk dame av den bedre klassen. Mange år som kamaki hadde lært Kostas å skille de ulike sosiale og kulturelle klassene fra hverandre ved å lytte til språket, spesielt gjaldt dette engelsk. Denne damen snakket et språk som var helt forskjellig fra det han hadde hørt i kafeteriaen. Det var meget lettere for Kostas å forstå. Utrolig at det kunne være samme språk!

Mens de begge spaserte sammen i retning av holdeplassen hadde Kostas allerede planlagt resten av dagen. De nærmet seg kafeteriaen, men Kostas ville unngå å gå forbi den en gang til. Han begynte å føle seg uvel ved tanken på stedet. De stod på fortauet mens de så seg om etter en mulighet til å krysse gaten. Det var ikke så lett med all trafikken. I mellomtiden hadde den engelske damen fortsatt litt lenger fremover på samme side. Kostas hadde ikke annet å gjøre enn å følge etter. Han nådde henne akkurat igjen da de var på høyde med kafeteriaen. Trafikken var nå lit roligere så det var mulig å komme over, men da Kostas satte fra seg den ene kofferten for å trekke henne i armen som tegn på at de skulle krysse hørte han et høyrøstet brøl fra kafeteriaen. Da han snudde seg fikk han se damen sin løpe inn i kafeteriaen hvor hun omfavnet en fra det engelske selskapet som fremdeles satt ved det samme bordet. Kostas kunne ikke gjøre annet ennå følge etter selv om han heller hadde lyst til å droppe begge koffertene og stikke. Et minutt senere satt han ved bordet sammen med hele selskapet. De drakk fortsatt øl, mat syntes ikke å interessere dem. Kostas tømte bollene med peanøtter og chips før han fortsatte med ouzo. Han husket ikke mye av det som hendte etterpå annet enn at han etter hvert begynte å føle en intens tomhet samtidig som det etter hvert gikk opp for ham at alkoholen var en dårlig erstatning for mat. Han hadde heller ingen anelse om hvordan han hadde kommet seg tilbake til hybelen sin den kvelden, det eneste han visste var at lommene hans var tomme. De pengene han hadde hatt var borte.

                    Kostas tenkte at han ikke ville klare dette livet stort lenger, noe han aldri hadde villet innrømme, ikke en gang over for seg selv, inntil hans profesjonelle stolthet dagen før hadde lidd totalt nederlag da han ikke klarte ”å betjene” en kunde. Den gamle vennen Nikos hadde reist tilbake til Paros for lenge siden. Kostas hadde hørt fra en felles venn at det gikk veldig bra for ham. For de pengene han hadde klart å spare, og for det han solgte bilen for hadde han startet en butikk for seg selv. Det ble også sagt at han hadde giftet seg. Kostas hadde ikke engang penger til billetten om han hadde villet returnere til Paros. Dertil skyldte han mer enn to måneders husleie. Pengene fra Paros var stoppet opp. Han hadde ikke lenger kontakt med foreldrene etter at de hadde fått rede på sannheten om hans virkelige yrke, det at han hadde vært en kamaki helt siden han sluttet skolen. Det viste seg at en av hans greske ”kunder” var fra Paros. Da hun fikk rede på hvem han var hadde hun plumpet ut med hele historien til foreldrene. Hun hadde til og med tatt bilder! Bare en enkel hendelse i hele den serien av katastrofer som hadde preget livet hans den siste tiden…………..

Kostas visste ikke hvor lenge han hadde stått og betraktet sitt eget bilde i speilet. Blikket hans falt på gullkorset. Etter at han i fjor solgte bilen var dette korset han eneste aktivum for øyeblikket. Kostas smilte. De gule tennene gliste mot ham i speilet. En tanke for gjennom hjernen hans……at tennene  var en del av skjelettet hans…..

De siste solstrålene sank ned under horisonten i Myrtobukten. Kostas kastet et blikk på Attikas strender akkurat idet solen forsvant bak horisonten i det fjerne. Samtidig forsvant også de siste 30 årene av tilværelsen hans, den eneste formen for liv som Kostas hadde kjent siden barndommen på Paros. Han hadde solgt gullkorset for å få penger til billetten. Kostas forbandet seg selv over at han hadde vært så dum. For 7 år siden, mens det fremdeles gikk bra hadde han fått god kontakt med Kari, en både pen og rik norsk jente. Da Kostas kom  opp med spørsmålet om finansiell hjelp til å starte noe for seg selv hadde Kari sagt ja. Hun satte imidlertid som betingelse at de skulle gifte seg. Det kom som litt av et sjokk på Kostas. Han nølte og tenkte med seg selv. På den ene siden hadde han dette frie livet, uten ansvar og uten forpliktelser. På den andre siden hadde han Kari, en umåtelig vakker norsk jente som til og med var meget rik. Det som var det store spørsmålet for Kostas var om han ikke hadde fått denne levemåten så til de grader under huden at han ikke ville tåle noen forandring. Han innså imidlertid at han ikke kunne fortsette resten av livet på denne måten, derfor hadde han sagt ja til Kari. Dagen etter tok hun Kostas med til Norge hvor han ble presentert for familien hennes. Dette foreløp uten dramatikk og Kostas dro tilbake til Athen. De hadde de avtalt at Kari skulle komme etter neste uke for å bli med til Paros. Da Kostas våknet den morgenen han skulle møte Kari på flyplassen hadde han ligget søvnløs hele natten. Han hadde store problemer med å forestille seg selv som ektemann med familie. Bare tanken på barn fikk ham til å steile. Kostas hadde stor appetitt på damer i den tiden. 4 – 5 forskjellige i uken var helt vanlig. Søndagen hvilte han ut. Han hadde dessuten skaffet seg mange dyre vaner som ikke helt passet inn i det ekteskapelige liv. Dyre klær, barer, hoteller og reiser. Kostas tenkte at ekteskapet var noe han kunne vente flere år med enda. Det ville sikkert komme en ny sjanse. Jo mer disse tanken fikk arbeide i hodet til Kostas, desto kaldere føtter fikk han, derfor møtte han ikke Kari på flyplassen som avtalt. Han simpelthen stakk fra det hele. Hva som hendte med Kari visste han ikke. Kostas gikk i dekning. Han hadde aldri hørt noe mer fra henne. ……….

I virkeligheten hadde ikke Kostas planlagt å dra tilbake til Paros. Hva hadde han der å gjøre etter at han hadde brutt med foreldrene? Det eneste han visste var at han måtte forandre livet sitt radikalt, men han hadde ikke noen anelse om hvordan. I mellomtiden hadde han dratt til Pireus hver dag for å kunne opprettholde livet.

Det var en kald høstdag. Mens han ventet på bryggen husket han ordene i Nanna Moskouris gamle ”landeplage” Efige to Kalokeri,” Sommeren har gått. Det var virkelig en av disse høstdagene som gjorde ordene i denne sangen til virkelighet. Det kom ikke flere turister. Kostas hadde ventet i 5 timer uten å se tegn til en passende kunde. Situasjonen begynte å gå opp for ham. For Kostas var det ikke bare sommeren som hadde gått. Han har kommet til veis ende. Den veien som i ungdommen hadde syntes uendelig, men det var en gang…….

Båten kom og gikk, men Kostas stod urørlig på bryggen. Han tenkte på hva slags arbeid han skulle kunne gjøre om han ikke kunne være kamaki mer. Han hadde aldri lært noe annet yrke. Det var vanskelig for ham å godta at han ikke ville kunne klare noen annet, men det var slik det var. Han stirret utover vannet. Siden han hadde vokst opp på en øy var han blitt fortrolig med havet siden barndommen. Mens han stod slik og stirret følte ham et sug som trakk ham stadig nærmere bryggekanten. Han tok et skritt og enda et. Det var som om han var biltt  grepet av en usynlig hånd. Det gjenstod bare et eneste skritt….. I samme øyeblikk følte Kostas en annen hånd, denne gangen på skulderen, bakfra samtidig som han hørte en stemme som han kjente. Denne hånden var høyst levende og synelig. Den tilhørte den gamle skolekameraten Nikos. Noen minutter senere befant begge de gamle vennene seg på en taverna. Siden han ikke hadde spist stort de siste dagene var Kostas takknemmelig over at Kostas inviterte ham til å spise. Nyhetene fra Paros var ikke bare gode. Bestefaren hans var død samme morgen. Riktignokk var han meget gammel, mer enn 95 år, men for Kostas var bestefaren identisk med de første minnene fra barndommen.

Nikos fortalte om sitt nye liv. Kostas fikk vite at han ikke bare hadde en butikk men også et hotell og en restaurant…

Det nærmet seg middnatt da Kostas så lysene fra Paros som kom frem av havdisen. Begynnelsen på hans nye liv. Kostas hadde tilbudt ham både arbeide og husrom. Etter å ha tilbrakt en hel vinter i England hadde Kostas lært å snakke språket godt. Han hadde truffet en engelsk dame helt i slutten av sesongen og fulgt med henne til England. Jane var en sympatisk men bestemt dame. Kostas ble satt på skolebenken samtidig som Jane terpet engelsk med ham sent og tidlig. Jan var flere år eldre enn Kostas men likevel en meget stilig dame av god familie. Hun var dertil lærerinne på en videregående skole. Kostas så kanskje på henne som en slags mor da hun ordnet alt for ham, mat, klær og skolegang. Hadde ikke Kostas vært så opptatt med skolen hadde han neppe holdt ut særlig lang tid i England. Klimaet var ikke noe for ham. Det var heller ikke lett å komme i kontakt med de innfødte. England er en øy, riktig nokk større enn Paros, men innbyggerne betraktet det som verdens midtpunkt. Alt utenfor var ”continental”. De hadde ingen tiltro til ”continental people” Især gjaldt dette grekere. De kom fra et sted langt borte og snakket et uforståelig språk. Kostas forstod at de ikke var noen fremtid for ham i England. Derfor dro han hjem da neste sesong startet. Nå kom engelskterpingen vell med. Etter møtet med Nikos i Athen begynte selvtilliten å komme tilbake. Selvfølgelig kunne han ikke lenger spille rollen som kamaki lenger, men den nye rollen han skulle spille tiltalte ham mer. Selv om han hadde fått en del grå hår og en del flere år på seg hadde Kostas bevart sin representative fremtreden. Sammen med sine engelskkunnskaper var dette tilstrekkelig til å kunne spille en viktig rolle i Nikos nye turistsenter.

Nikos møtte ham i havnen og fulgte ham til sitt nye hjem. Leiligheten var verken stor eller luksuriøs, den lå over kjøkkenet i restauranten. Til sammenlikning med hybelen i Athen var det likevel som en annen verden. Det var kokkens leilighet, men da han ikke var der utenom sesongen stod den ledig så Kostas kunne bo der inntil han kunne flytte inn i det nye turistsenteret. Kostas ble imponert da Nikos viste ham rundt. Han hadde kjøpt hotellet og restauranten samtidig som han var i ferd med en betydelig utvidelse. Kostas fikk se tegningene til de nye bygningene hvor Kostas skulle få en større leilighet før sesongen startet. Kostas var nysgjerrig. Han lurte på hvor Nikos hadde fått alle pengene fra. Da Kostas spurte etter konen hans svarte Nikos at hun var utenlands for tiden.

Den første natten i det nye hjemmet lovet ikke godt. Kostas hadde siden flere år tilbake hatt søvnproblemer. Han måtte helle i seg et stort glass raki for å sovne. Han drømte seg mange år tilbake i tiden, til barndommen. Han var ute og spaserte med bestefaren. Sammen gikk de to til et bestemt konditori hvor de spiste kaker. Det var en lett tåke men solen stod høyt på himmelen. De sterke strålene trengte gjennom og fikk tåken til å stråle ut et blendende hvitt lys som slo Kostas i ansiktet og i øynene. Han kjente ikke igjen husene eller gatene i byen på veien til konditoriet der de alltid hadde gått. Solen trengte stadig sterkere gjennom og fikk gatene og husveggene til å gløde med det samme intense hvite lyset. Det så ut som han hadde kommet inn i en bydel han ikke kjente. Alle husene var tomme. De fleste vinduene var knust. Han så ikke bestefaren lenger. Han forsøkte å rope av alle krefter men ingen lyd hørtes. Kostas ble redd han begynte å løpe uten å vite hvor. Plutselig fikk han følelsen av at han kjente seg igjen i en av gatene og stanset. Det måtte være gaten til konditoriet, men den var helt tom, det fantes ikke et levende menneske der. Gatene var fulle av søppel og det var falt stykker av husene omkring. De var alle ødelagt som om en krig skulle ha funnet sted der for mange år siden. Kostas kjente igjen inngangspartiet til konditoriet. Døren var knust og stykkene lå utover fortauet. Kjøledisken og alle hyllene som pleiet å være fulle av kaker og godsaker var ødelagt og lå utover gulvet. Tåken begynte i det samme å lette litt slik at Kostas kunne se lit lenger nedover gaten. Et stykke bort kunne han ane omrissene av en menneskelig skikkelse. Kostas gikk mot skikkelsen og ettersom han nærmet seg kjente han igjen frakken og hatten til bestefaren bakfra. Han forsøkte å rope, men ingen lyd hørtes. Bestefaren stod der ubevegelig. Kostas tok enda noen skritt og nærmet seg bakfra. Det manglet mindre enn et skritt. Han la hånden på bestefarens skulder og forsøkte å dreie ham rundt. Kostas måtte bruke alle sine krefter, men bestefaren beveget seg bare langsomt. Han fikk plutselig se bestefarens ansikt. Det var fullstendig ubevegelig og uttrykksløst samtidig som det hadde den samme hvite fargen som resten av omgivelsene. Akkurat da  trengte solen igjennom tåken og slo mot det urørlige ansiktet som i samme øyeblikk begynte å stråle ut det samme gjennomtrengende hvite lyset som Kostas hadde sett før. Idet han stirret på ansiktet oppdaget han at det begynte å gå i oppløsning foran øynene hans. Huden, øynene, munnen, hele ansiktet smeltet bort som et stykke is. Blodet begynte å stivne i årene til Kostas….

Han våknet brått, badet i svette. Han kjente ikke igjen verken sengen eller rommet i den nye leiligheten. Han forstod til og begynte med ikke i hvilken verden han befant seg, i drømmens eller i virkelighetens? Han reiste seg raskt fra sengen og løp bort til vinduet og trakk gardinene fra. Kostas trodde ikke sine egne øyne da han så ut. Solen stod høyt på himmelen og det fantes ikke spor av tåke lenger. Alle bygningene var hele og gatene var fulle av folk. Kostas våknet langsomt. Han forstod etter hvert at det hele hadde vært et mareritt. Det måtte skyldes all rakien. Kostas hadde fått lære at raki er et farlig følge, en dårlig venn og enn enda strengere herre, men hva skulle han gjøre siden han ikke fikk sove? Han kledde seg raskt og løp uten stans mot veien til konditoriet. Noen minutter senere befant han seg foran døren. Selv om han viste at han hadde hatt en vond drøm måtte han overbevise seg selv om at han igjen befant seg i virkelighetens verden. Alt så normalt ut. Eieren stod bak disken og det var to kunder der. Kjøledisken og alle hyllene var hele og fulle av kaker og søtsaker. Kostas var lettet selv om han ikke helt ville akseptere sannheten med en gang. Erindringen fra marerittet var fremdeles så alt for levende. Bildet av bestefaren stående foran seg i tåken på den ødelagte gaten. Den gamle frakken hans og den gamle hatten. Det fantes ikke maken til denne hatten i hele verden. Den var gul og hadde et grønt bånd rundt som liknet på en bitte liten laurbærkrans. Det merkeligste var imidlertid to små ”ører” i samme grønne fargen som båndet, bare at det mest så ut som små vinger! Bestefar hadde fått denne hatten på spøk som gave fra noen ungdomsvenner. De kalte ham for ”flygeren”, siden han i ungdommen hadde vist stor interesse for luftfart. Bestefaren var veldig stolt av dette navnet og gikk med hatten i mange år.

Kostas visste ikke hvor lenge han hadde stått utenfor konditoriet da han hørte en stemme som sa navnet hans. Da han snudde seg stivnet han først idet han så bestefarens ansikt. Det tok ham imidlertid ikke mange sekundene før han forstod at det var bestefarens dødsannonse med et gammelt fotografi som etter gresk skikk var slått opp på stolpen. Plakaten forkynte at begravelsen skulle finne sted neste dag. Ved siden av stolpen med dødsannonsen oppdaget han Giorgos, broren sin. Uttrykket i ansiktet hans strålet ikke akkurat av vennlighet. Kostas forstod straks at han for alltid ville forbli uønsket, en persona non grata i familien. Han var heller ikke ønsket i begravelsen den påfølgende dag.

Nikos ventet på ham da han kom hjem. De gikk sammen til Nikos hus for å se på planene for det nye senteret samt for å diskutere den nye jobben til Kostas. Da telefonen ringte gikk Nikos for å ta den i naborommet og Kostas ble igjen alene. Mens han ventet lot han blikket streife rundt i stuen. Det stanset på en hylle hvor det stod et fotografi som så ut til å være fra et bryllup. Brudgommen var Nikos. Da Kostas plutselig gjenkjente bruden løp det en kuldegysning gjennom ham samtidig som ansiktet hans skiftet farge og ble hvitt som et laken. Kvinnen på bildet, bruden var ingen annen enn Kari, den norske piken som Kostas hadde forlatt for syv år siden selv om han hadde lovet å gifte seg med henne! Tusen tanker løp gjennom hodet hans: Når kom Kari tilbake? Hadde hun fått vite hvem som var Nikos’s nye assistent? Hva ville hun si når hun fikk vite det? Kostas fortsatte sin grubling inntil han hørte Nikos stemme idet han pekte på fotoet og sa: ”Pen dame», ikke sant, Kari, den norske konen min? Kostas som stod der med bildet i hånden visste ikke med en gang hva han skulle svare, men etter noen sekunder som for ham syntes som timer fikk han samlet seg til å sette bildet tilbake på hyllen mens han stammet frem en setning: ”Ehhh……ja,,,,,,,, veldig pen……” Kostas hadde imidlertid forstått at Nikos neppe kjente noe til affæren mellom han selv og Kari. Heller ikke Kari kunne ha hørt noe om hvem som var hennes manns nye assistent, siden hun hadde oppholdt seg to måneder i Norge for å ta seg av moren som var blitt syk.

Kostas følte seg ikke særlig vell da han kom hjem til leiligheten den kvelden. Nervene hans var spent som strenger. Hele den første dagen i hans nye liv fortonet seg som en katastrofe. Han kunne ikke annet en å forestille seg annet enn at Kari ikke ville tåle å ha fått ham så tett innpå seg etter at han så hensynsløst hadde sveket henne den gangen for 7 år siden.  Heller ikke ville det være mulig å holde historien om deres tidligere kjærlighetsaffære hemmelig for Nikos. Hva ville han si når han fikk vite det? Heldigvis hadde Nikos vært så full av entusiasme da han viste planene til Kostas at han ikke hadde lagt merke til at han var totalt åndsfraværende. Kostas hadde hatt en tanke i hodet sitt: ”Når ville Kari komme hjem.” Han gruet seg til denne hjemkomsten. Svaret på spørsmålet hadde han fått da han skulle til å gå. ”Jeg gleder meg til å presentere deg for Kari, hun kommer hit lørdag med moren sin!” Nikos ord hadde brent seg fast i øret hans. Hendene skalv da han grep flasken og helte opp et sort glass raki selv om han hadde lovet seg selv å holde seg borte fra alkoholen. Idet han sank sammen i lenestolen fortapte Kostas seg atter i drømmens verden. Atter vendte han tilbake til barndommen. Det var en dag på våren. Alt var vakkert. Kostas gikk sammen med bestefar oppover mot fjellet. Han var som vanlig iført den merkelige vingehatten sin og gikk foran på stien. Familien eiet to små hus oppe på fjellet. I det ene bodde gjeteren som passet på dyrene mens familien brukte det andre når de fikk lyst til å ta en fjelltur. Kostas betraktet bestefar der han gikk foran ham på stien. Vinden fikk de små vingene på hatten til å se ut som de flakset. Kostas ville ikke ha blitt det minste forbauset om han hadde sett bestefaren lette for å fly opp mot himmelen. Han frydet seg alltid når bestefaren lot ham få låne ”flygehatten”. Like ved de to små husene lå det en bratt fjelltopp. På den ene siden av den førte en liten sti oppover slik at det gikk an å komme helt opp til toppen. Den andre siden av falt stupbratt ned mot bunnen av dalen. Fra toppen var det en storslagen utsikt over øya. En kunne se utover dalen, fjellene, byen og lengst borte, havet. Kostas stod på toppen og lukket øynene. Når han hørte bestefar rope: ”Fly Kostas…….fly!” følte han det som om han fløy. Han fløy over jorden, over fjellene og havet, over det hele.

De to små husene befant seg på en liten slette bare atskilt av et lite dalsøkk. Kostas fulgte bestefar bort til gjeterens hus. Gjeteren var ute med dyrene. Bare noen små geitekillinger stod igjen bak et lite gjerde i skyggen av huset. Da han så over mot huset på den andre siden fikk Kostas øye på faren og moren. Da de vinket mot ham med hånden følte han det som om de smilte til ham. Alt var fullkomment, melankolsk og nostalgisk…

Da Kostas våknet kjente han seg lit mer utvilt, og han var ikke fult så anspent lenger. Drømmen var imidlertid så levende i erindringen hans at hadde følelsen av at det hele hadde hendt i nåtiden. Det merkeligste var bildet av bestefaren med den gule hatten. Denne hatten forsvant plutselig for mange år siden, Kostas var faktisk bare 10 år den gangen. Bestefar elsket denne hatten over alt, og hele familien lette høyt og lavt etter den, men den var og ble borte.

Kostas hadde tatt en beslutning.  Han ville gå i begravelsen under alle omstendigheter. For ham representerte bestefar den første fasen i livet hans, selve barndommen. Om han ikke gikk ville han komme til å angre resten av livet.

Det var en stille fin kveld sent på høsten. Kostas åpnet vinduet Det lød stemmer fra gaten der nede. Fra nabohuset hørte hørtes musikk.  Det var en som forsøkte å spille en gammel melodi på et ustemt piano. Folk gikk ut og in i kafeen to hus lenger bort. På fortauet over gaten ruslet et ungt par tett omslynget. Ustanselig stoppet de opp og omfavnet hverandre. De måtte elske hverandre høyt og inderlig. Da Kostas betraktet dem måtte han innse for seg selv at det å elske var for ham et ukjent ord. Selv om paret befant seg like under vinduet der nede på gaten, kunne de for Kostas like gjerne vært ved verdens ende.

Solen var i ferd med å gå ned. I det fjerne lød noen tordenskrall, samtidig som klokkene i kirken ringte til aftenmesse. Kostas forsøkte å følge med i en serie på TV, men han kunne ikke konsentrere seg. Mange tanker streifet rundt i hjernen hans. Han tenkte på familien, sitt tidlige liv, Athen, på alle jentene, spesielt på Kari. Hvordan kunne han ha fått seg til å bedra henne på den brutale måten, bare å stikke etter at han hadde lovet å gifte seg med henne. Jo mer tankene streifet rundt, jo mer urolig ble Kostas. Da tankene etter hvert samlet seg om begravelsen dagen etter gikk uroen mer og mer over i engstelse og redsel. Han avstod heldigvis fra å gripe til flasken.

Han visste ikke hvor lenge han hadde sittet der foran TV skjermen uten egentlig å ha sett noe. Da øyelokkene hans etter hvert føltes tunge ble han grepet av tretthet og sovnet.

Enda en urolig natt. Søvnen hans var fylt av mennesker, skikkelser og erindringer. I ørene hans hørtes ennå lyden fra kirkeklokkene og de fjerne tordenskrallene. Kostas forstod tilslutt ikke i hvilken verden han befant seg, i drømmens, i virkelighetens eller fantasiens. Han kunne heller ikke forstå hvilken tid han befant seg i. Kanskje i går, kanskje i dag, i morgen eller i overmorgen? Ansiktene, skikkelsene og erindringene jaget gjennom hjernen hans. Over det hele hørte han kirkeklokkene og tordenskrallene, stigende i intensitet mot et rasende satanisk crescendo.

Kostas hørte musikk fra et sted langt borte. Til å begynne med forestilte han seg at de fredfulle stemmene fra det polyfone kvinnekoret kom fra engler. Da han fikk se de hvitkledde kvinnene i koret på TV en som han hadde glemt å slå av, trodde Kostas at han var kommet til himmelen. Selv om han etter hvert kom tilbake til virkeligheten hadde han ikke kraft til å reise seg. Han ble sittende i lenestolen og høre på musikken. Han betraktet de hvitkledde kvinnene. Ettersom han konsentrerte blikket på TV – skjermen fikk han følelsen av å bli trukket mot dem. Han kom stadig nærmere, han stanset ikke engang da han kom frem til skjermen men fortsatte gjennom den. I det samme som han var kommet frem til kvinneskikkelsene syntes det som om de ble gjennomsiktige som tåke som løste seg opp og forsvant. Musikken hørtes fjernere. Kostas befant seg i et tåkelandskap. Tåken hadde det samme blendende lyset som han kjente fra drømmene. Musikken fra koret var forsvunnet, men lagt borte hørte han en annen musikk. Det hørtes ut som messesang i en ortodoks kirke. Tåken fortettet seg etter hvert til omrissene av trær, monumenter og gravstener. Kostas var på en kirkegård. I det fjerne kom et likfølge ut av tåken. Da det kom nærmere kjente Kostas igjen foreldrene sine, broren og søsteren og resten av familien. De tre prestene som gikk forrest i følget messet. Seks menn bar kisten. Kostas ble engstelig, han ville løpe bort og gjemme seg bak et stort tre, men benene hans ville ikke lystre så han ble stående som naglet fast på det samme stedet. Likfølget var knapt 20 skritt fra Kostas da de oppdaget ham. Han forstod at de hadde gjenkjent ham, men Kostas kunne ikke røre seg. Følget stanset opp for et øyeblikk. Alle betraktet Kostas et øyeblikk før de igjen satte seg i bevegelse mot det stedet han stod. Hele begynnelsen av følget med de tre prestene ble til tåke som fortsatte gjennom Kostas og forsvant. Kisten støtte imidlertid sammen med ham og traff ham i hodet. Kostas ble grepet av redsel, men i forsøket på å komme seg bort støtte han bare enda kraftigere sammen med kisten som falt i bakken og ble liggende mens resten av følget forsvant. Kisten lå der på bakken halvåpen. Kostas tok et skritt nærmere og enda et. Da han kom så langt at han kunne se inn i kisten følte Kostas som om han frøs til is. Ansiktet som stirret mot ham der inne fra kisten var ikke bestefarens, det var hans eget………

Kostas våknet drivende våt av svette. Det var så vidt han klarte å reise seg og gå bort til vinduet. Han skalv over hele kroppen da han trakk fra gardinene. Utenfor så han den samme blendende hvite tåken som han kjente. Han helte raskt i seg et stort glass med raki. Han hadde bestemt seg til å slutte, men det hadde ikke noen betydning lenger. Intet var lenger av betydning for Kostas. Han forstod at drømmene var et ”Deja vue”, en opplevelse av noe som skulle komme til å hende. Kostas hadde ingen ting å se frem til lenger. Fortiden hadde innhentet det han hadde igjen av fremtid. Han hadde forstått at han snart skulle møte den siste store redsel.

Kostas løp gjennom tåken. Bestefarens stemme sang i ørene hans: ”Til toppen Kostas, til toppen.” Han klarte så vidt å følge stien oppover. Ettersom han kom høyere ble tåken lettere og han kunne skjelne omrissene av en mann lit lenger fremme på stien. Kostas hadde ikke kjent igjen bestefaren med en gang fordi han denne gangen ikke hadde hatten på hodet, han holdt den foran seg i begge hender. Bestefaren smilte svakt mot ham idet han satte hatten på hodet til Kostas før han forsvant i tåken. Kostas løp og løp. Han nådde frem til stien og begynte oppstigningen mot toppen. Da han kom frem dit slo sollyset mot ham fra en knallblå himmel. Han stirret utover et uendelig hav av hvite tåketåkeskyer. Over det hele, langt ute fra verdensrommet hørte han bestefars stemme: ”Fly Kostas, fly!” Og Kostas fløy……over skyene, over det hele. Han engstet seg ikke lenger, han var ikke redd……Kostas var fri.

Politirapport fra Paros.

Liket av en mann ble i dag funnet av en gjeter nederst i dalen. Det var sannsynlig at han hadde falt ut fra den bratte klippeskrenten ovenfor. De merkelige var at mannen hadde på seg en rar gul hatt med vingeliknende grønne ører og hattebånd i samme farge. Mannen hadde tilsynelatende presset hatten krampeaktig ned over hodet med begge hender idet han falt.

 

Reklamer
Kommentarer
  1. Berit Havrevold Finne sier:

    Nå har jeg lest din novelle grundig. Det er mye å snakke om, vi bør sitte med den sammen., den er veldig tung å komme gjennom, ikke minst fordi avsnittene er så lange. Du kunne kortet denne historien ned og hatt med noen dialoger mellom vennene for å gjøre den mer levende. Språket ditt er litt gammeldags. Det er så mye som skjer at jeg nesten ikke klarer å følge med. Detter tydelig at du mest skriver artikler. Dette betyr ikke at novellen din ikke er bra, slutten er fin og stram, men du kunne stryke mye for å holde spenningen ved like. Når jeg skriver lager jeg et utkast som jeg bearbeider, stryker, ser på oppbygningen av setningene, prøver å unngå gjentagelser. Kanskje jeg lager flere utkast også. Det er så mye fint i din story, gleder meg til å diskutere den med deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s